​ "PÅ VILLE VEIER" - del 10

 

Etter å vært med på de grytidelige Morgenbønnene i klosterkapellet, ble det lange dager for både Fabio og
Luigi - ikke bare skulle de ivareta kjøkkenhaven og handelsvirksomheten forøvrig, men etter de alt for
tidlige tidebønnene, hadde de et medansvar for sammen med de andre munkene å skulle rake og stelle
både i parken rundt Katedralen og i klosterhaven. Likedan var noen av de eldste Brødrene gitt ansvaret
for rydding, stell og vasking inne i selve den storslagne Katedralen.

 

De to prestene - Don Marco og Don Paolo - krevde nøyaktighet og påpasselighet.

Både kveldsmessene og søndagenes høymesser samlet mange til det store kirkerommet, noe som gjerne skaffet både litt rot og adskillig skitt på gulvene. Det samme gjaldt både i de små kapellene og i de trange kirkegangene.

Det store kirkerommet hadde en fantastisk akustikk og Maestro hadde lagt merke til at han fra orgel-
galleriet faktisk kunne høre om munkene brukte vaskebøtter til golv rengjøringen, eller om de var
tilhengere av de vanlige italienske lange feiekostene.

Noen mengder av vann var ikke vanlige utskeielser og da bare hvis Sokneprest Don Marco var i nærheten, for den adskillig yngre Don Paolo var nærsynt. Dessuten var han også dårlig til beins og med våte gulv mente vaskemunkene at kirken raskt kunne bli stående igjen med bare en av prestene i aktivt virke.

 

Fabio var en svært respektert Broder blant de andre munkene og på grunn av sin høye alder ble han
betraktet som en leder som hadde det spesielle ansvaret for blomstene inne i kirkerommet.

Det var ikke noe unntak for denne Katedralen, at det - som i Italias kirker forøvrig - alltid skulle være avskårne, friske blomster på alle kirkenes altre og selvfølgelig var det hans eneansvar å holde det noenlunde rent og i orden for seg selv og Papegøyen Adamo oppe i tårnrommet.

I mangel av grønnsåpe brukte han forøvrig møbelpuss, for til enhver tid å holde trappegelendret glatt nok til rutsjebruket. Det norske pussemidlet Joni var medbrakt nordfra av Maestro – til stor italiensk glede fra forbrukerens side.

 

Lengst borte i den store klosterhaven - like i nærheten av Fabios kjøkkenhave – var det overflod av blomster. Fabios yndlingsblomster til kirkerommet var Solsikker og fargesprakende Gladioler.
Han brukte de tidlige morgenstundene til stell av kirkens svært mange blomsteroppsatser, tok seg alltid god tid til sine ærefulle oppdrag, innvilget seg etterpå en liten dupp på sengbenken oppe i tårnrommet og ikledde seg en noenlunde ren munkekutte, før han stille og fredelig la turen bortover til Frukt og Grønnsaksbenken og til Pølsebua.

Begge foretak var derimot åpnet av Broder Luigi presis klokken sju-tretti.

 

Avdelingsbenken for grønnsaker stengte vanligvis klokken sytten, mens Pølsebua av naturlige årsaker
holdt åpent fram til omlag klokken tjue - såfremt det innfant seg noen kveldsranglere nede fra tettstedet.

 

Det forekom også kjedeligheter. Særlig den alt for tidlige kvelden - da boden gikk tom for pølser. Det var
ingen mulighet for å kunne hente flere nede i den avlåste klosterkjelleren, ettersom Abbeden var innkalt til
prestetreff i nabosoknet. Han brukte alltid å ha med seg alle sine nøkler i den svarte, delikate skuldervesken, for han var spesielt engstelig for den digre smijernsnøkkelen til klosterkjelleren.

Dette på grunn av at det var her nede all kirkevinen hadde sin tempererte lagringsplass - både på flasker og i der store eikefatene.

 

Basen sjøl - Abbeden – hadde fortsatt i friskt minne den gangen da han kom tilbake tidligere enn ventet,
fra et overnattingsbesøk hos en litt spesiell prestevenn og fant fire munker rundt et kjellerbord, blanke i blikket, lattermilde og adskillig slengen i draga. De fikk ordre om straks å forsvinne og ta med seg alle tomflaskene for rengjøring når de dagen derpå var blitt sånn noenlunde edrue.
Grunnen til utskeielsene var at Abbeden hadde glemt å låse den tunge døren til klosterkjelleren.

- Herren gav, Herren tok, men Herrens navn får nå være lovet allikevel - , fant han det riktig å føye til ved slutten av sin tradisjonelle kveldsbønn. Pater hadde store vanskeligheter med ikke måtte bli offisielt sinna,
da den eldste av munkene, i noe rølete opphøyethet og med hetten langt nede i pannen, fra øverst i
vinkjellertrappen kunne bemerke:

- Festen er slutt, knus tomflaska'n, guta - !

- Halleluja. Amen. Takk for i aften - svarte de fire andre Brødrene, i ett nogenlunde i samstemt kor.

 

 
F o r t s e t t e s .....​