"PÅ VILLE VEIER" - DEL 11
Kjennskapen til forretningsforetaket var etter hvert blitt ganske stor blant munkene - ikke bare hos alle
de som levde sine munkeliv ved andre klostre rundt i distriktene, men handelsvirksomheten tok også til å få
ganske stor oppmerksomhet blant den gemene hop – til glede for de to "munkedisponentene" Fabio og Luigi.
Fra sin kjennskap som bivåner til Pølsebodvirksomhet der oppe i Stiftstaden i Norvegia - ikke så langt syd for
Nordpolen - ble Maestro innkalt til et driftsmøte med eierne oppe i kirkens tårnrom.
Brødrene stilte med den svarte, lille regnskapets notisblokk og Maestro med sin hvite notisdorull, med
en nyinnkjøpt tømmermannsblyant, festet gjennom dorullens innerste pappopplegg med en hyssingstump
i noenlunde samme farge.
Fabio og Luigi kunne berette at de begge var invitert til selveste Biskopen for Bispedømmet, i forbindelse med Abbedens ros av salgsaktivitetene. De var begge av den formening at det var naturlig å stille med en
best mulig ajourført kassabok - Conto Currente - for inntjente lire.
De gjeldende kontanter var sikkerhetsplassert i Abbedens høye, grønne pengeskap - hans stolthet - med en tykk, tung dør som knirket noe utrivelig i hengslene, syntes Fabio når han sent på kveldene
var innom med dagens pengemessige oppgjør for både pølse og grønnsaksalg.
Det var et godt stykke til Biskopens bolig og de to kremmerne valgte sykkelen med bagasjebæreren som
fremkomstmiddel og med Luigi som vanlig ved rattet og Fabio som passasjer bakpå..
I den lille sykkelvesken under setet, la de etter mange diskusjoner omsider ned et skrujern, en liten
skiftnøkkel, samt ei blikkeske med lappesaker.
- Ingen vet hva livet kan bringe -, mente den aldrende passasjeren Fabio.
Over styret hadde de plassert en tøypose, inneholdende noen få egendyrkede hvitløk og de fem Kers-Pink-
potetene som de hadde planlagt å gi Biskopen, ved ett eller annen passende tidspunktet i løpet av besøket.
Det var bare korte strekninger de kunne bruke sykkelen - og de så frem til tilbaketuren, for
veistrekningen frem til Biskopens residens viste seg å være jevnt oppadstigende. Dette så de begge som
et symbolsk tegn og sang med frimodig stemmeprakt:
"Hvor Han mig fører, går jeg glad!''.
Biskopens "audiens" ble av kort, men vennskapelig varighet.
Lykkeønskningene var mange og den geistliges milde og diskrete spørsmålsstilling om hva de selv hadde
tenkt å bruke de etter hvert innkomne midler til, ble av Munken Fabio besvart med at han så det som
den aller største nødvendighet å få skiftet til ett nytt trappegelender tilhørende Katedralens tårntrapp.
Videre var det Brødrenes ønske å få gå til anskaffelse av de forlengst nedslitte salmebøkene - dette for om
mulig å kunne forbedre kirkens meget dårlige menighetssang.
Salmebokforslaget ble godt mottatt, men Biskopen kunne ikke begripe nødvendigheten av å skulle trenge
å skifte ut trappegelendret.
At han ikke kunne ha kjennskap til Fabios noe intime bruk av dette hjelpemidlet, var til Fabios
oppriktige glede. Dess færre som kjente til hans utsvevende liv - dess bedre, var hans konklusjon til
Luigi, da de la av gårde på hjemturen. Denne gang i nedoverbakker – Luigi i front, og med Fabio som passasjer på sykkelens bagasjebærer.
Landsbyens folk måtte bare beundre de to syklende munkene, som med flagrende gevanter føyk bortover
de humpete grusveiene - den lille, runde munken på bagasjebæreren, tviholdende rundt midjen på den lange stakan på førersetet.
Når noe elendighet engang så absolutt måtte skje, så var det allikevel godt at det hendte etter at de hadde passert tettstedet Arrones beundrende folkeblikk, for idet de med høyeste hastighet passerte en italiensk ferist, forsvant den nødvendige luften i kjøretøyets bakre hjul.
F o r t s e t t e s ….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar