​​"COME VA MAESTRO" - del 15

Terje Brede Wangberg

Selve bymuren fortsetter rett opp fra den bratte fjellveggen, den som begynner ved den smale elven Nera. Helt på toppen - i en høyde av fire hundrede og femti meter, ligger landsbyens lille og vakre Katedral - Chiesa di San Benedetto - hvor kirkens vegg mot øst blir som en fortsettelse av bymuren, rundt de gamle steinhusene og de smale gatene fra Det Herrens år fjortenhundrede og femti.

Landsbyens navn er Montefranco.

På en topp i åssiden rett overfor, ligger landsbyen Arrone fra det tolvte århundrede, med sitt vakre kirkebygg, Santa Maria Assunta. Høyt oppe, ved den eldste del av bymuren, ligger Montefrancos andre lille kirke. den med de tre store kirkeklokkene - San Giovanni Battista.

Denne landsbyen  ble grunnlagt av den rike herren ved navnet Arrone, han som med sin store familie tilflyttet til stedet fra Roma. De syntes det var så vakkert her i "Den grønne dalen" som den ble kaldt.

Men Arrone og Montefranco ble to krigførende landsbyer, på grunn av sine strategiske beliggenheter.

I dag er alle gode venner og vel forlikte.

Mener de.

Men de har ikke samme Sokneprest.

For i Arrone regjerer Don Franco, en ungdommelig prestemann på de sekstifem år, mens i Montefranco bor og virker Don Daniele, en noe gammelmodig prest på bare trettifem opplevde år - fra Polen.

Don Franco er en utmerket prediker.

Den polske Don Daniele - lesper.

Arrone har altså egen kirkemusikant - den orgelspillende, Direttore fra Norvegia, som også har stor glede av å kunne virke med sine Kantori - med både voksne og helt unge sangere.

Noen litt påståelige og kirkefremmede, mener at Maestroen kan vår innsmuglet til Katedralen i Arrone, noe kirkens mann har valgt å unnlate å kommentere i denne Epistel - på grunn av sikkerhetsmessige hensyn.

Denne norske Maestroen har selv pålagt seg navnet Giovanni - på norsk Johannes.

Muligheten er til stede for at Maestroen er den første kirkens musiker i Arrone som er født ett annet sted i denne verden enn i denne italienske landsbyen - beliggende bare 8 mil fra selveste Roma by.

I Montefranco derimot, har de ikke vært så heldige på det kirkemusikalske området, men ved denne Chiesa - San Benedetto - virket den kirkefremmelige Adriano, som både selvoppnevnt Klokker, Organist og musikant for de tre salmene som ble brukt i dette Gudshuset ved Høymessene på alle søndager klokken elleve.

I utgangspunktet var Klokker Adriano født for om lag sytti år siden, men bor fremdeles alene i sitt opprinnelige barndomshjem - bare femten italienske meter fra kirkens storslagne inngangsport.

Den selvoppnevnte klokker og orgelspillende Adriano har ett betydelig anlegg og kirkelig Kall for også ha kunnet virke som Pater her ved Chiesa di San Benedetto i landsbyen Montefranco. Mener Adriano selv.

Men slik er det nå en gang ikke. - og det selv om Presten fra Polen, Don Daniele LESPER.

Skribenten av disse velmenende linjer velger å informere leseren om at følgende enkle ordforråd, bør bli lest og deretter vurdert litt spesielt - kanskje til og med som "i en parantes":

Klokker Adriano er av såkalte kirkekonfidenti-elle, høymessevandrende Brødre og Søstre tilfeldigvis blitt observert i sitt eget hjem - altså beliggende bare femten meter fra selve kirkebygget San Benedetto - iført en fotsid, hvit kittel - svært lik en munkekutte. Dette kirkelige klesplagget ble av Adriano ment til å være hans svar på den vanlige dongeribuksen - kalt både Jeans og Ola-bukse - alt etter hva leseren bruker som klesbetegnelse.

Denne hvite kittel ble av Klokker Adriano bare brukt innenfor hjemmets fire vegger - og helst uten kjennskap for andre enn han selv og den bortskjemte, kullsvarte Siameserkatten Judas Iskariot.

Den som fremdeles er med denne skribenten, kan jo selvsagt få med seg at noen ganske få av menighetens såkalte "Onde tunger"klarte å offentligjøre at den kirkevennlige klokker Adriano bærer sin hvite kutte i sitt hjem - både natt og dag - for hele døgnet å kunne vie sitt liv for ett intenst kirkelige engasjement.

Adriano - den kirkefremmelige og selvoppnevnte kirkens tjener - lever sitt liv i høyeste beredskap.

For den klokker og orgelspillende Adriano føler ett stort kall for spesielt å kunne fått virke i den mere storslagne Katedralen borte i Arrone, noe som faktisk bare har skjedd fire søndager, på de tolv årene Don Franco har fungert som prest ved dette flotte Gudshuset.

-Gud være lovet - har Adriano brukt å fremsi når han har blitt spurt om å vikarere i klokkerjobben.

-Halleluja - har vært den lespende presten Don Danieles glade og spontane utbrudd, når han fikk klargjort at han ble fritatt for en søndags Høymesse sammen med Adriano.

De mest kravstore av menighetsfolket oppe i Montefranco påpekte stadig overfor hverandre at kirkehuset San Benedetto, ikke ble rengjort så ofte som det burde.

I de gulnede papirer i skuffen ute i Prestesakrestiet ved den meget gamle steinkirken, står det intet i det hele tatt om renholdet av det gamle hus - og den unge sognepresten Don Daniele, mener han ikke står ansvarlig for hverken å tørke støv eller vaske det grove gulvet i den store Katedralen.

Den humørfylte Padre, Don Franco, nede i Arronekatedralen, derimot, føler det åpenlyst som en viktig del av sin prestegjerning, betydningen av å få lov til å tjene Vårherre ytterligere, med også å holde kirkens gulv sånn noenlunde rent. Likedan å koste plassen foran kirkebygget til å bli fritt for etterladenskaper av alle laushundene, som fordrev sitt aktive og frimodige liv mens Høymessene varte inne i kirkerommet.

-No problems - brukte Pater Don Franco å si til bordkompisen, når de tok seg ett forfriskende glass Campari ved fortauskafeen etter søndagens Messe.

Med sin typiske lange, italienske piasavakost, holdt selveste presten Don Franco piazzaen foran sin Katedral fri for hundeekskrementer og annen dritt - daglig - og særlig både før og etter kveldsmessen klokken sytten tretti og søndagenes Høymesser - iført sin svarte dress, med prestesnipp og alltid velpussede svarte sko.

For ved både piazzaen utenfor gudshuset oppe i Montefranco og nede i Arrone var det ett stort oppbud av løsaktige bikkjer - de aller fleste født til ett "hoinnliv" som bastarder ute i Guds frie natur - født til jordens syndefulle liv, på grunn av uplanlagte kjærlighetsopplevelser - gjerne mellom kvikke og vulgære Labradorer og mere dussemange, for lengst importerte, engelskfødte Boxere.

På den vakre Piazzaen foran Don Danieles Montefranscokatedral, er hundeekskrement- problemene adskillig større og langt mere korpulente enn utenfor hos Don Franco i Arrone.

For hos Don Daniele har de av en eller annen årsak mere enn nok av bastarder i mye større format enn hos Don Franco. Til aktiv besiktigelse av klokker Adriano, hevder han å iakta produseringsøyeblikkene ved noen digre beist - gjerne en diger og dorsk Sanct Bernhard og en kvikk og ekstra høyreist Irsk Ulvehund.

Men der nede i Italien, sees bare sjeldent en St.Bernhard iført en halsbærende, liten konjakktønne.

F o r t s e t t e l s e.....