Etter hvert fikk nabofolkene borte på Reina nok av festlighetene oppe i de to små loftrommene som Sofie for femten kroner måneden sto som leieboer av. På vinters tid hendte det ofte at det uisolerte og galvaniserte vannrøret kunne fryse og at doturen ned den bratte gangtrappa over gårdsplassen var både ufyselig og langdryg. –Vi tar oss en fæst for å hold varmen -. Sofie sto aldri i beit for svar på tiltale.
Det var da uteliggeren Ola Donk - under ett overnattingsbesøk hadde sovnet nede på utedassen - at nabomadammen nede i første ble truet om å bli anklaget for vold, da hun hadde slått Ola i hodet med ei vedskie, etter at hun først hadde vært nødt til bryte seg inn på dassen for selv å få nødvendig plass oppe på det enhullete setet. –Du ska itj lægg dæ borti kor læng overnatteran oppe hos oss bruke nedpå dasshuset -. Næste gang du bruke handmakt på gjæstan vårres, anmelde æ dæ for lægemsbeskadigelse med ditt eget sængopphold te følge -.
Det ble både kjefting og dørsmelling, slik at naboan på andre siden av tregjerdet også ble med i opprøret. Det tok en hel time før Svart-Marja med to utsendte uniformerte konstabler ankom stedet og fikk roet gemyttene med karravolige trusler om skyss utover til arresten ute på Torget om det ikke ble slutt på levenet.
Uteliggeren og trekkspilleren Ola Donk var den eneste av hele gjengen, som takket ja til en natts overnatting ute i bakgården til Hornemannsgården. Han var ekstra redd for Toraderen, som han alltid bar med seg bak på ryggpartiet, men den eldste av de uniformerte karene viste seg å være gla i trekkspillmusikk og tok godt vare på spællet i bilen utover til Torget.
Gustav og Emma forskanset seg bak den låste gangdøra oppe i andre og sov seg noenlunde edrue i si eiga dobbelseng, før de kom seg i ytterklærne for å kunne dra bortover til krambua hans Sjøvold nede i Strandveien, for å få tak i ett brød, en pakke med spekepølse og ett par pils til dem hver – for sikkerhets skyld.
Sofie hadde en bekjent som var eier av en noenlunde brukandes robåt nede på Lamostranda og som gikk med på utlån av båten mot litt drikkevarer fra bryggeriet like nedenfor Reina. Gustav var en kløpper i å bruke årene, men Sofie la en demper på stemningen, da hun på roturen over til Munkholmen ble sjøsyk – selv om det var blikkstille sjø. De kom seg på land og fant seg en ganske bortgjemt plass - like ved der noen feite og brystfagre kvinnfolk holdt seg på grunt vann ute i sjøkanten, mens de plasket iherdig med armene og lot som om de kunne svømme.
Det var Gustav som først la merke til at den iherdigste av de flytende fruentimrene, hadde basket seg ett par meter for langt utover Trondhjems-fjorden enn hun burde. Det storvokste vesenet i syttiårene forsøkte seg på å rope om hjelp, men ble misforstått i sine jublende kauk om oppmerksomhet.
Gustav tok sjansen på å bli misoppfattet som blotter av andre strandfolk, fikk av seg både skjorta, langbuksa og skoene og la i vei utover fjæresteinene, til han fikk tak i den digre madammen ute på en halvmeters vannstand. Han begynte med å få snudd henne rundt slik at hun fløt på ryggen, før han fikk bykset henne inn på sandstranden, til ett sted der det enda var igjen litt av saltvannet. Gustav var glad for at hun kviknet til, slik at han med god samvittighet slapp å begynne med den moderne munn mot munn metoden. Han fikk hjulpet henne med å få på plass en av de digre puppene som hadde havnet utenfor beholderen, samtidig som han etterpå støttet henne bortover stranda, til plassen der de andre forskremte badenymfene lå og blåholdt på redningsringen som de hadde tatt ned fra opphenget borte på klostermuren - påskrevet Vesta og Hygea Livsforsikring.
Takksigelsene ble både lange og mange og Gustav ble reint flau, da flere nysgjerrige kikkere antydet noe om Carnegies Heltefond allerede før han hadde kommet seg ned i langbuksa.
De tre frodige badenymfene rigget til plasser nede i den varme sanden og bød på både kaffe og litt bitteti. Både Sofie og Gustav syntes alt ble fullkomment, da det romslige fruentimmeret som nettopp var oppstanden fra de døde, bød på både ett par glass medbrakt likør og etter hvert noe sterkere saker som hun hadde med seg på luringa.
Og alle ble stadig både gladere og mere frimodige. Det ble Gustav som fikk ansvaret for skjenkingen og stemningen steg ettertrykkelig under Guds høye himmel, da storvokste Sandra tok frem munnspillet og fikk de andre badenymfene med på allsang. Det ble sjømannssanger – de var jo langt ute på havet – og Sofie foreslo sjømannssangen Bekken Går i Engen.
Badefolket lenger borte på Munkholmen, tok med seg pakkenellikene og fant seg nye plasser nærmest mulig det stadig mere livate selskapet. Utover dagen skulle det vise seg, at de solhungrige byfolkene ikke bare hadde med seg tørre brødskiver nede i skulderveskene og stemningen ble ekstra stor da trekkspilleren Ola Donk ankom med Munkholmbåten og sørget for at folk fikk rørt på beina selv om varmen var intens når sola sto på sitt høyeste.
De ble den fyldige og lettpåkledde Sandra, som skulle bli først av de tre bade-nymfene til å ta seg en blund under det skyggefulle treet lengst inntil klostermuren. Ragna fulgte like etter, mens eldstedama Synnøve holdt ut enda da Sofie omsider fikk Gustav til å legge til robåten slik at hun kunne klare å komme seg opp i den ustødige farkosten. Flere av folket inne på land syntes det var ganske forunderlig at Gustav virkelig klarte å handtere årene med såpass faglig dyktighet.
Alt gikk bra inntil Sofie like utenfor Lamostranda så absolutt ville se hva som skjedde hvis hun tok ut bunn-nygla i robåten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar