Det ble en ganske lang og noe tragisk tur bortover Nerlamon og oppover til Utsikten på Reina. Nysgjerrige og flirende Lamonittere var vant til litt av hvert på sene kveldstimer, men to så gjennombløte og innvendig fuktige personer var sjelden vare, selv om de støttet hverandre best mulig, når ganglaget ble for komplisert bortover de smale gatestubbene.
Kaukingen og skokken av unger bare økte, jo nærmere de kom grinda i gjerdet utenfor litjhuset på Reina. Gamla i første frydet seg åpenbart, da paret i andre kom deisende nedover trappa igjen, etter at de hadde oppdaget at døra til loftsrommet var spikra igjen med to tjukke planker, og at både senga og kjøkkenbordet hadde fått ny plass ute på loftsgangen. – Sjølingen har nettopp vært her og utført jobben -, madammen var både ondskapsfull og hoverende. De klarte etter hvert å få vrengt av seg det meste av de søkkvåte ytterklærne og fikk hengt ut alt på tørkesnora ute i bakgården før de la seg nedpå borte i den tomme stallen - til ungenes store jubel og nabokjærringas utskjelling med haugvis av djevelske bannord.
Etter noen timers tørke, kom husløse Sofie og Gustav seg nedover til Rottenikkens søppeldynger, der de kunne slå seg ned på noen strisekker inne i berghola like ved skuret der gubben sjøl holdt til. Han syntes det var gjevt med selskap, særlig var han fornøyd med at Sofie av og til tok seg av litt matlaging på den svarte vedkomfyren inne i arbeidsbrakka.
De ble boende som uteliggere nede i berghula resten av uka.Ved hjelp av handvogna hans Rottenikken fikk de hentet både senga, det lille kjøkkenbordet og klesplaggene som lå igjen i de fem skuffene i den utlånte kommoden, samtidig som de til høylydt leven innom veggen, tok seg tid til å plassere en diger hoggstabbe helt inntil kjøkkendøra nede i første.
En del fra guttegjengen nede på Lamon fulgte etter de to bak trillebåra, før Gustav med rop og trusler fikk spredd dem i alle rettninger – noen oppover mot Lilleby, mens andre forsvant inn i småskogen mot Våttahaugen oppe på Lahammeren.
Sengemadrassen fikk de etter litt bry plassert inne i berghula – der åpningen ble dekket til med en presenning funnet på raskdynga nedover mot sjøen.
Første småsteinsangrepet fra toppen av bergveggen skjedde allerede da de hadde fått rigget seg til med nytt husvære. Det ble stort leven da ammunisjonen traff blikktaket i arbeidsbrakka hans Rottenikken, men han beroliget dem med at dette måtte de bare regne med såfremt de ville ha bopel der nede i søppelstrøket langs fjorden.
Angrepene fra de krigerske guttekrigerne økte straks det ble kjent at det var blitt flere beboere nede i berghula. Det hendte at steinkastingen også skjedde på kveldene etter at det var blitt mørkt samtidig som ammunisjonen stadig ble større og derfor også tyngre. Av kaukingen fra toppen av Lahammeren, forsto de at angriperne stadig ble flere og ble snart klar over at også tomme flasker, trekubber og enda tyngre saker ble brukt i krigføringen.
I halvmørket hadde Gustav funnet seg en skjult plass oppe på toppen og like ved der gjengen oftest gikk til angrep. Han trengte ikke vente lenge før de første frontsoldatene satte i gang med bombardementene. Uten større problemer fikk han godt feste i ræv og nakke på en tolvårig krabat, som han til kauk og stor vanskeligheter fikk med seg nedover bratthenget og inn i arbeidsbrakka hans Rottenikken – der den vettskremte krabaten til hyl og gråtetokter fikk plass i kroken borte ved svartkomfyren.
Det gikk ikke mer enn en halv times tid med trusler om både politi og juling, før døra til brakka ble revet opp og en diger kjempe av en Lamonitter, lempet sønnen ut gjennom den lave døren, før han tok tak i både Gustav og Emma og fikk dem ned i nærmeste raskhaugen i skråningen ned over mot fjorden. Rottenikken hadde korret seg opp på den ene av takåsene og berget seg unna den gaulende fyren. –Næste gang dokker tar tak i sønn min ska æ læmp dokker på sjø`n -.
Krabaten og guttungen var kommet seg langt bortover kjerreveien, før Gustav og Sofie våget seg opp på veien og inn i hula. Til og med Rottenikken var vettskremt etter overfallet, han tok frem ei flaske med angstfordriver og fikk roet ned alle tre, uten at brakka ble antastet med steinammunisjon oppe på blikktaket.
Det ble seinere ut på kvelden at den virkelige djevelskapen skulle komme til å skje.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar