Deteneste lyset nede ved søppeldyngene, var masten med gatelyset som renholdsverket hadde fått satt opp borte ved veibommen. Arbeidsbrakka lå i fullstendig mørke, slik at ei parafinlampe var nødvendig både inne i skuret og i berghula hos Gustav og Emma.
Grunnen til at også Rottenikken måtte søke tilflukt inne i huleåpningen i bergveggen, var da den aller første storsteinen kom deisende oppe fra høyden og ned på skurtaket der den slo mot blikkplatene til stort leven. Bombardementet fortsatte i belgmørkret, men slutten på levenet ble det først da de tre fra tunellåpningen fikk øye på at det siste som var kommet nedover den stupbratte fjellveggen var en skjegget gammel fyr og som var blitt liggende livløs i ei steinrøys borte i bakken.
Straks etter ble det blikk stille på bombardementet fra oven og det varte ei god stund før hulebeboerne våget å trekke bortover til brakka der den livløse personen var blitt liggende. De forsøkte å få liv i den himmelfarne gamlingen, både ved hjelp av litt klapp på kinnet og noen sterke drikkevarer, men uten resultat. Emma regnet med at en eller annen kompisen oppe på toppen av Hammeren ville innfinne seg i mørkret for å ta vare på skjeggisen, men ingen ting skjedde.
Med en gammel presenning sørget Rottenikken for å få dekket over den livløse karen og håpet fyren etter ei stund ville komme til sans og samling. Det siste som var igjen på spritdunken, viste seg å skulle bli akkurat nok til at de tre begersvingerne havnet mer og mindre døddrukne nede på halmmadrassene – en inne i arbeidsbrakka og de to andre i hula borte i bergveggen.
Den dystre tilbakevendelsen til livet, skjedde da de tre ble vekket av at nabokompisen til den fremdeles livløse fyren borte i steinrøysa, satte i gang med å slå i brakkeveggen og kauke om at de fikk komme seg på beina litt faderlig fort. Gubben var den samme som hadde vært nedom og fått med seg guttungen kvelden før.
-Dokker har tatt livet av`n Gunder -. Den brautende Roffen var konsekvent i sin formening om hendelsen.
-Her ska det polisfolk inn i bildet -. Roffen la veien bortover Strandveien og til`n handelsmann Sjøvold – den eneste plassen som var kjent for å ha innlagt telefon for utlån til kunder.
Svart-Marja skulle være på plassen ganske radig ifølge polisen borte i Hornemannsgården.
Gunder ble lagt på ei båre og som fikk gulvplass inne i Marja, mens trebenken i samme kjøretøyet var akkurat passende til både Rottenikken, Sofie, Gustav og den sist ankomne og karravolige Roffen.
-Vi har itj sett fyren før`n lå steindau borti steinrøysa -. Sofie var den mest talaføre i forsamlingen og Roffen ble gang på gang bedt om å holde kjeft, hver gang han prøvde å komme til orde med sine mange påståelige innslag om både mord og lemlestelse av kameraten oppe fra Lavein. –Hainn Gunder har sekkert bare gått sæ en kveldstur fjorden før`n var blitt slått ihjæl av derre forbainnare uteleggeran -.
Både Gustav og Rottenikken innrømmet at de hadde vært ganske påseilet under steinbombardementet fra oven, før de oppdaget at også Gunder måtte ha kommet luftveien ned fra Lahammeren. – Mæn han kainn itj ha vorre allein om bombardemanget -. Gustav var skråsikker.
Roffen var blitt tausere – han kjente overhodet ikke til det som hadde foregått. Både Sofie, Rottenikken og Roffen slapp ut fra Hornemannsgården ut på ettermiddagen. Mens Gustav ble tatt vare på nede i kjellerarresten natta over, der han måtte gjennomgå mange forhør, før han sent på neste kveld ble transportert oppover til Vollanfengselet og plassert bak lås og slå i ei dyster celle oppe i andre etasjen mot luftegården – og med bare ei lita glugge øverst på veggen til lufting.
Gustav ble veloppvartet av en av fengselsbetjentene, selv om han etter hvert ble kjent som en uteligger – og tiltalt for drap. Maten viste seg å være upåklagelig og det samme var madrassen – alt fungerte slik han ønsket seg, særlig da han dagen etter frihetsberøvelsen fikk besøk av en trøstende Sofie. – Du kainn itj bli settan her mang dagan -. Sofie hadde med seg både en kaffeskvett på termosen og noe å bite i – og syntes det var ekstra stas, da hun fikk prøveligge brisken i en hel times tid. –Det hadd æ aldri tænkt æ skoill få opplev nå`n gang i mi levetid -.
Etter at Roffen på nytt hadde vært inne til avhør, ble Gustav sluppet fri fra arresten og drapssaken henlagt som uoppklart. I Svart-Marja ble han transportert innover til Rottenikkenresidenten inne på Lamon, der det ganske raskt ble igangsatt festligheter – med rosinboller, ett par flasker med dobbeltrensa og en kasse litt for lunken pils, innkjøpt borte på Aktiebryggeriet.
####
Men for de tre beboerne nede ved fjorden ble ikke saken henlagt. En uoppklart drapssak ble ett spesielt og offentlig samtaleemne blant byens løse fugler, om de befant seg i husvillherberget oppe i Prinsensgata, eller var samlet til fest under Gamle Bybro eller nede i Lusparken på Brattøra.
Når Gustav og Sofie ankom gjengen stilnet praten – de drikkfeldige og husløse krabatene kunne finne på alt mulig av kjeltringstreker for å komme seg igjennom døgnets alt for mange timer, men å skulle ta livet av en eller annen stakkaren for å overleve – det var noe helt annet.
Når flaska ble sendt rundt i kompisflokken, ble Gustav og Sofie stadig sjeldnere bydd på en skvett, inntil kveldstunden under Bybrua da Gustav klarte å berge fylliken Ola Donk fra drukningsdøden nede i Nidelva – til stor jubel fra resten av selskapet oppe i gresshellingen under brua med Lykkens Portal. De le begge innvilget flere oppstivere, som de ganske hovmodig avviste, etter at de selv like før stengetid hadde vært bortom Polet og handlet med seg ei hel flaske med femogførti. For innpåslitne drapsfolk klarte seg utmerket godt sjøl. Gustav kunne bli forbandet og krøp ikke for hvem som helst. Han var sjeldent høy på pæra – om han bare ikke følte seg urimelig behandlet og mistenkeliggjort for noe han ikke hadde gjort.
Ola Donk visste ikke hva godt han skulle gjøre for redningsmannen og lot dem begge få overnatte nede i haugen av gamle pianokasser like bortom jernbanebrua nede på Brattøra, Der spanderte han både "Doinner" og en del av spekepølsa som han hevdet å ha stjålet fra`n slakter Solberg oppe i Thomas Angellsgata tidligere på dagen.
Sofie var en av de tre som følte seg mest uflidd og kom seg inn på toalettet ved jernbanen –. På grunn av at vaktmannen der nede, med rette fikk for seg at både Gustav og Ola Donk stanket vel mye av gammel fyll, ble de nektet adgang til Jernbanens indre gemakker – der det sto Herrer med store bokstaver. – Mæn å pess må det da væl værra lov te -. Ola Donk var både trængan å forbandet.
De tre ble betraktet med ransakende øyne av folk oppover Søndre gate, før de lengst oppe kom seg inn på Sosial`n – der de etter lang ventetid oppe i andre etasjen omsider – og hver for seg, klarte å trygle til seg noen kroner fra en hovmodig kontorist i en grå og ufyselig lagerfrakk.
Ola Donk fant det denne dagen lurest å komme seg bortover til kompisene i bakkehellingen under Elgesæterbrua, mens Gustav og Sofie tok mot til seg, der de med lua i handa og med tilbedende blikk stilte seg på trappa utenfor Misjonshotellet som tiggere. Sofie mente at de måtte ha sett ganske forfrosne og stakkarslige ut utenfor hoveddøra til den aller helligste kafèen i midtbyen, for myntene nede i strikkelua ble ganske mange i dagens løp.
-E det slik du har havna, Gustav -. Finkledde Ulla – denne gangen uten følge av sin sakfører Bernhard – stoppet og lot guttungen Rudolf legge flere blanke mynter ned i tiggerlua hennes Sofie. Ulla var fåmælt og tok seg ikke lang tid. – Vi burde snakkes – hvisket hun til Gustav.
Gubben gjenkjente sønnen, selv etter disse par årene. Forrige gang var under Martnan og han følte seg ganske ille til mote, da han foreslo hver sin suppetallerken inne i kafèen. Sofie lot seg ikke imponere, selv om han prøvde seg med å overraske henne med at han var kjødelig far til Rudolf – denne unge krabaten som nettopp hadde forlatt dem sammen med mor si, hun som hadde vært en glad giver av noen kronestykker til en fattig og heslig utseende tigger – en tidligere ganske ettertraktet elsker nede i ekteskapssenga oppe i storkarsboligen øverst i Jonsvannsveien.
Det var ett par uker senere at Gustav igjen traff på Ulla og denne gangen ved ett kafèbord på Grand nederst på Nordre – hun var alene og Gustav hadde helt tilfeldig kommet seg opp i andre etasjen for å bruke toalettet like bortenfor inngangsdøra. Sofie hadde rotet seg borti noen drikkfeldige kompiser i en krok nede ved ei brygge i Fjordgata, Derfor slo Gustav seg ned ved bordet, da Ulla trakk frem en stol og ba han sette seg.
Han var tydelig forlegen, for kafèbesøkende folk virket ganske forundret over at ett velkledd fruentimmer godtok å dele bord med en skakkjørt utseende stakker. Ulla lot seg ikke merke til de mange nysgjerrige blikkene fra folk ved nabobordene – hun snakket rett ut om sine egne problemer og erfaringer opp gjennom årene, både med sin egen ektemann, Bernhard og om Rudolf som ganske nylig var kommet i gang med det siste året av folkeskolen.
Hun var blitt enke – den ganske mange år eldre sakførergubben hadde forlatt både kontor og hjem for lengst, slik at hun var blitt sittende igjen med både den store eiendommen og penger nok til å sørge for gode leveforhold for både seg selv og Rudolf. Ulla var nysgjerrig på om Gustav noen gang i løpet av alle disse årene hadde hatt sin egen sønn i tankene – om hvordan gutten hadde det, sammen med en pleiefar som helt til han døde, var av den formening at han var den rette forsørgeren – noe som Rudolf selv ikke hadde noen grunn til å tvile på.
Gustav var i begynnelsen svært spak med å ordlegge seg, men innrømmet ganske raskt at det var svært få ganger han hadde hatt guttungene i tankene – til det hadde hans eget liv vært alt for problematisk på alle måter.
Ulla lot Gustav forstå at hun ønsket å få kjennskap til hva faren til hennes eneste sønn hadde fordrevet med i disse mange årene, og lot han få den tiden han trengte.
Uteliggeren Gustav innrømmet siden, at han etter hvert var blitt ganske overrasket over seg selv, for han utleverte det meste av sine meritter fra de dagene han tidligere hadde hatt kontakt med Ulla. Ikke bare om all fylla og spettaklet ellers, men fortalte henne også om det som hadde med Politiets etterforskning etter dette likfunnet nede hos Rottenikken – og at han fremdeles hadde mistankene mot seg om å være den skyldige.
Gustav forlot Grandkafèen før henne, samtidig som hun stakk en pengeseddel over bordet og lot han forstå at hun av og til la byturen innom samme kafèen nederst i Nordre.
Som avtalt var Gustav nedom gjengen i kroken ved brygga, der han etter mye leven klarte å få med seg Sofie oppover til Husvillherberget og uten at han selv tok til seg noe av drikkevarene som han ble tilbudt nede i den humørfylte flokken.
Gustav var begynt å tenke over hva det egentlig var han drev med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar