Mange av leieboerene i hver av gårdene bortover Lavein ble som en sammensveiset storfamilie. Forskjellen menneskene imellom kunne være store, men de vernet om hverandre – både de voksne og de som var unger.
Leiegården med husnummer 1, lå helt borte ved den smale undergangen opp til trikkens endestasjon. På Lademosiden av jernbanelinjen lå det lave butikkhuset der fru Skjelvan drev sin lille kjøtt og delikatesseforretning. Hun ble kjent for sine kvalifikasjoner som produsent av en etterspurt Italiensk Salat og i Terjes hjem var den største begivenhet ved søndagenes frokostbord ute på kjøkkene, at mor Helga vartet opp med ei skive hjembaktbrød med Italiensk salat av fru Skjelvans hjemmelagde produksjon.
Vegg i vegg med salatbutikken, drev frøken Sakshaug sin lille garn og brodeributikk. Den godt voksne frøken Sakshaug var datter av vaktmesteren ute på Munkholmen og hadde selv vokst opp der ute. Den tredje forretningen i dette lille huset borte ved trikken var fru Spjelkaviks frukt, sjokolade og tobakksbutikk – en svært populær plass for alle beboerne inne på Lilleby.
Lavein besto av seks leiegårder – alle så nesten helt like ut, de var fire etasjer høye og hadde samme fasade, helt like vinduer og bakgårder som var inngjerdet av høye plankegjerder. Noen småforretninger var i virksomhet i denne husrekken – med Serine Tillers lille kolonial oppe på den bratte trappa på skrå over skolebygningen. Rett imot skoleporten hadde fiskhandler Hvidsand utsalget av "levende fisk og varme fiskekaker" og vegg i vegg med denne populære feskkakgubben, drev Ole Sjøvik en kolonial-kortevarer-godteri og tobakksbutikk. Melkebutikken hennes Berntsen i første etasje borte i Tolva var den siste i rekka av handlende personer.
Men det aller mest populære foretaket i heile Lavein var kafèen på hjørnet i nummer Ti. For det driftige fruentimmeret som satte i gang etablissementet straks etter at krigen sluttet, gikk til innkjøp av et spennende fotballspill, som ble plassert i det ene hjørnet og tilbudt til bruk for fem øre for hver fem minutters lange fotballkampen.
Ongan sto i kø etter skoletid og mange rakk ikke en eneste femøreskamp, før de måtte komme seg hjemover til middagens sildsuppe etter at faren hadde kommet seg hjem fra arbeidet senest klokka halv fem.
Denne frimodige kafèdamen – iført hvit hodepynt og svart og blankt armforkle, hadde brukt de siste sparepengene på fire små bord og like mange rørstoler rundt hvert av dem. Inne i en liten glassdisk foran døra inn til bakrommets kokeplate med en diger kaffekjel, hadde hun både en liten haug med vaffelkaker, noen påsmurte lefser, ett par rosinboller og ei stor sjokoladekake – til salgs for spesielle gjester med noen kroner ekstra ved ett kafèbesøk.
På det lille rundbordet ved siden av glassdisken sto det alltid ei stor mugge med rød ripssaft sammen med noen kjøkkenglass.
Det skulle ikke bli bare bestillende gjester som stakk innom hjørnekafèen i Tia, de aller fleste var pænglause karer, som slang seg ned på en ledig stol for å kunne slå av en prat med ett medmenneske på nabobordet, eller for å vente på en femøres tur borte på fotballspillet. Gummi-Rudolf ble en ganske fast gjest – uten at han skapte noen problemer for kafèdamen, når han fredelig tilbud en og annen kallen kjøp av en kardong. Eller to om det var helg.
Melkebutikken hennes Berntsen i Tolva var for liten og trang utenfor disken, til at husmødrene kunne oppholde seg der for å slå av en prat – dessuten kunne melka bli sur om de sto der lenge nok, mente de mest travle med små og tørste unger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar