Yndigheten viste sinnsro og ba stille den prestekledde Mindor bli sittende.
-Hvem banker på min dør -.
Elleonora var behersket i væremåten og hadde tydeligvis ro og fred i både sjel og legeme.
-Det e bare mæ -.
Også gårdsgutten var svak, men innsmigrende i røsta.
-Æ villa bare hør om dokker snart e færdig – æ ska jo lås grinda -.
Med vennlig stemme, lot hun drengen forstå at de hadde full kontroll med at veggklokka for lengst hadde passert midnatta og uten flere avbrytelser kunne de høre de siste trinnene nedover tårntrappen før hoveddøra lengst nede ble lukket.
Mindor Askeladd følte det som om han var gått fra "asken til ilden", han var såpass ung av dage, at kjennskapen til kjødelige aktiviteter stort sett var kommet han i hu gjennom boklig lærdom.
Mindor forsto utmerket godt, at mest sannsynlig var Eleonora så oppildnet i sin væremåte, på grunn av denne hersens gårdsguttens upassende og forstyrrende tidsvalg, når det gjaldt å gi beskjeder om husværets praktiske tilstander. Særlig nå når både gubben sjøl og madammen var på kirkelig turnè borte i nabolandet.
Det var varmt i rommet for det var enda ild på grua, noe som gjorde lilleprinsessa enda mere hektisk i væremåten, samtidig som hun klart og tydelig lot Mindor forstå at hun på toppen av det hele følte seg litt for påkledd.
På grunn av dette var hun kommet godt i gang med avkledningen, da Mindor i den svarte Samarien, fikk roet henne det beste han kunne – med både ett stort glass med kalt kildevann rett fra springen og like kalde omslag på både bryst og panne.
Etter at han i den utlånte svarte prestekjolen fikk kontrollert klæstørken over det åpne ildstedet, mente han at tiden var inne til både å skifte antrekk og å abdisere fra kveldens og prestegårdens aller helligste rom – langt der oppe i det høye.
Da Eleonora på grunn av hetetoktene fikk truet i seg restene på begge portvins-flaskene, ble hun mer hjertens medgjørlig i sin alltid så blyge væremåte, slik at Mindor etter en del hektiske avskjedsklemmer kom seg ned den bratte tårntrappen.
I ettertid måtte han medgi, at tidsrytmen på selveste Prestegården var ganske besynderlig, for i gyngestolen nede ved utgangsdøren satt fremdeles gårdsgutten og halvsov. Veggklokka ned i hallen slo tre tunge slag – men selv da, tok gårdsgutten avskjed med ett stort og fornøyd smil – før han etter den lange ventingen, omsider fikk låst ytterdøra
Monrad unngikk gjørmehullet ved prestegårdsgjerdet og kom seg velberget hjem til leiligheten oppe i fjerde, der han med upassende bannord og annen utskjelling ble tatt imot av de sengeliggende Monrad og Malvin.
-Hælvetes læven mett på natta, din karravolige drittsækk -. Som alltid holdt Mindor kjeft.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar