Lavein var prydgata inne på Lilleby og for Laveingutan kom Gardermon`s gata og Stjørdalsveien fullstendig i andre rekke. Leiegårdene besto av ganske nyoppsatte murhus i fire etasjer, med leiligheter på to rom og kjøkken, klosett for de to leilighetene som lå ved siden av hverandre i samme etasje, gode kjellere og store og høye loft med boder og ei stor klesrulle lengst oppe under takåsene.
Denne rulla med den forhatte lyden mens den var i bruk, hadde sin plass rett over Guneriusfamiliens soverom og de uisolerte golv og tak plankene skapte mang en søvnløs kveldsstund også for Terje og søstera, før husvert Jullen omsider satte opp en skriftelig instruks, om at klesrulla ikke skulle være i bruk etter klokka ni på kvelden.
For aberen var, at det inne i husveggene befant seg lite med isolasjonsmateriale – det var så lydt at naboene mente de kunne høre når folk vegg i vegg bladde i avisen. Alle uisolerte kjøkken lå side ved side og det samme gjaldt soverommene, der naboer kunne ha bare noen tynne panelbord mellom dobbeltsengene på hver sin side av veggene.
Det var to oppganger og en lang altan for hver etasje, noe som gjorde det enklere for både postbudet og forsikringsinnkreveren å utføre sine tjenester, uten å måtte gå helt ned i første etasje for å komme seg bort til den andre trappeoppgangen. Postbudet skapte glede for husmødrene innom kjøkkengardinene, når han demonstrativt knyttet opp hver eneste klesnor – for å unngå å bøye seg litt ned, før han etterpå festet snora med plaggene tilbake på plass.
Men posten kom frem til de små postkassene på hoveddøra til hver av leilighetene.
I den høye portinngangen lengst til høyre i nummer Tolv, sto de tre digre illeluktende søppelboksene. Portrommet hadde bare ei stor og brei dør mot gata – mens den var helt åpen inn mot selve gårdsplassen. Overalt på de høye murveggene, hadde de eldste av ungene fått synliggjort sine kunstneriske ferdigheter med malerpensler og maling, saker som de ulovlig hadde forsynt seg fra i malerbua hans Jullen oppe på loftet. Murveggene var så høye, at de eldste guttene hadde vært nødt til å bruke stige for å komme seg høyest mulig opp mot porttaket, der de kunne få malt på sine mest iøyenfaldne utsmykningene.
Det var lite av slike grisetegninger og all verdens "skrifter" av denne sjanger, for her gikk det på den tids norske slagere - og nesten ingen innslag på engelsk. Mest populære var "Vi sykler med deg på livets landevei, og lykkelig er jeg, viss du vil bli med meg" og Otto Nilsens " For viss den grønne benk i haven, kunne fortelle det den hadde sett, da ble det slutten på vår hemmelighet, men det har gudskjelov oss ikke skjedd".
"Nidelven" var også den gangen både stille og vakker, mens kjæresteparene gikk der å drømte, mens "Kyss mæ i rævva Josefine midt i den brune ring" ble ett av de mest vovede innslagene oppe på veggen.
Den høyre kroken på innsiden av portromsdøra, ble en ettertraktet plass for klining og kjærlige omfavnelser, om bare ikke de elskede ble forstyrret av en eller annen fylliken, som stakk innom når han trengte å få i seg den siste skvetten dobbeltrensa, før han kom seg bortover til kjærring og unga i andre etasjen av Borgengården.
Oppover i Tolva bodde det skikkelige og barnerike arbeiderfamilier og ved inngangen lengst mot Tia hadde Berntsenkjærringa sin ettertraktede melkebutikk. Hun var snill og populær og ga ofte ei ekstra ause med melk, oppi bøtta til den som hun visste sleit med pengeproblemer og hadde mange unger. Fra den bitte lille glassdisken overrasket hun ofte de snilleste ungene med en spisspose med kjeksbrott.
Terje erindret i ettertid at han aldri opplevde å få noen slik pose.
Rett over gangen i første etasjen bodde tyskeren Malskait og kona. Gubben sjøl hadde flere år tidligere gått fra borde fra en tysk fraktebåt, som hadde lagt til for både lossing og lasting inne i Hommelvika. I Laveins andre etasje residerte den kattekjære fru Knutzen og sønnen Karl. Gubben sjøl reiste som sjøfarende maskinist oppover hele kysten og var hjemom leiligheten når han trengte vask av arbeidsklærne. På den andre siden av gangen levde familien Nilsen, der sønnen Bjørn var en aktet Losjemann, en utmerket revyskuespiller og skikkelig sanger. Lille Terje ble Bjørns lyttende sangerkompis når halvvoksne herr Nilsen hadde sine sanginnslag, mens han pusset svartskoene ute på gangen.
Oppe i tredje hadde husverten Julius Hernes pusset opp leiligheten og fått til gode boforhold for seg selv, kona og de to ungene. Familien rett over gangen var Husbyene – det kortvokste ekteparet med tre langvokste sønner i halvvoksen alder. Helt øverst – i fjerde – levde Terje, sammen med fader Gunerius, mor Helga og ei litt eldre søster Anne-Britt, mens familien på andre siden av gangen var Gjerstad – han var også såpekoker nede på Lade Fabrikker, som også Terjes far var.
I første etasje i den andre trappeoppgangen bodde familiene Sivertsen og Sørensen – begge arbeidet på Ståltaugen. Sivertsens var ett fredelig og barnløst ektepar, mens Sørensen og kona hadde en sønn Knut Sverre som var korgutt i LKG og derfor bestekamerat med Terje. I andre etasje vaks klassekameraten til Terje opp sammen med sine foreldre og i den andre leiligheten i samme etasje bodde familien Tovik med voksne unger. Oppe i tredje holdt Leistad hus med kone og to unger – Wilhelm sjøl var Gassverksarbeider og skikkelig smed. På andre siden av gangen bodde sønnen til tyskeren Malskait nede i første, som hadde valgt å forandre etternavnet til Meiring – for fruen var barnefødt Meiring fra den flotte villaen med tennisbane øverst i Statsingeniør Dahls gate. I leilighetene lengst oppe – i fjerde etasjen, hadde familien Strand sitt husvære, vegg i vegg med leiligheten der Terje vaks opp. Og på andre siden av gangen var hjemmet til Terjes klassekamerat, Odd og søstera. Faren hadde jobb som gartner og kommunearbeider i byen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar