Den kortvokste svarthåringen var en livlig kar, hans navn var Knut Sverre, var enebarn og bodde i leiegårdens første etasje, sammen med mora som var oppe fra Ålen ikke så langt fra selveste Røros og faren som jobbet på Ståltaugen oppe på Rønningsletta. – Fra Åla – sa ertekrokene i guttegjengen om mora hans.
Knut Sverre og Terje var kompiser, var leikekamerater i hele oppveksten, men ble ikke skikkelige bestevenner før dagen da de meldte seg inn i Guttekoret borte i Lamokjerka. Etter det holdt de sammen i tykt og tynt, selv om de ikke gikk i samme klasse på Lillebyskolen.
Begge sang de den litt mørkere andrestemmen i guttekoret og hadde alltid øvelsesplassene ved siden av hverandre borte i Johanneskapellet. De tok svært alvorlig på oppgavene og likte seg litt ekstra godt i korpåkledningen, med hvite skjorter, svart sløyfe, svarte sko og bukser.
De var begge to karravolige krabater i gatene inne på Lamo`n og på slutten av dette femårige tyske gjestebesøket var de stadig på farten etter fiendens etterladenskaper. I fraflytta tyskbrakker og ulåste, men åpne lagerrom fant de mye rart blant soldatenes egne, etterlatte småting og likedan eksplosive saker, som de bare så vidt innså og forsto farligheten ved.
Det tok til å demre litt da de på en alenedag hjemme hos Knut Sverre, puttet en liten blank tingest inn i den høye svartovnen inne i stua, som like etterpå hoppet i været, før den etter eksplosjonen heldigvis falt ned igjen på nesten nøyaktig samme plass.
De to guttekompisene hadde via voksenfolkets altanprat hjemme i leiegården, klart å få med seg finesser i tyskernes krigføringer. Det hendte at okkupantene skjøt opp raketter inneholdende en liten falleskjerm med kraftige lys. Disse yndige luftens velsignede silkehvite etterladenskaper, ble til interessante lete-objekter for både små og store samlere. Straks lyspunktene ble observert høyt der oppe i himmelrommet, ble alle samlere satt i beredskap, slik at straks det ble lyse morgen, la letemannskapene ut på turnè for å søke lykken. Den som kom over en og annen nedfallen fallskjerm inne i Østbyens bakgårder og plasser ble en gjev og ettertraktet person med fallskjermer som salgbar vare.
Knut Sverre og Terje var begge morrasfugler og kom seg ekstra tidlig ut å på leiting denne søndagen. De la turen over Grønnlia bortover til Lahammer`n og ned til Aas Redskapsfabrikk – der folket laget sparker. Ett stykke bortover langs Labekken kom de seg over nettinggjerdet og inn på tomta til ett svært så rotet mekanisk verksted. De sonderte seg frem i alle ulumskhetene uten å finne en eneste fallskjerm. Alt gikk sånn noenlunde fredfylt for seg, inntil Terje i farta havnet med det eine beinet ned i ei åpen tønne med kullsvart spillolje. Han hadde på seg den spiller nye tweeddressen – og tragedien ble fullkommen da også Knut Sverre fikk tilsølt både jakken og kvitskjorta, da han som redningsmann ble nødt til å ta tak i kompisen for å få venstrebeinet opp fra oljetønna.
De valgte å avslutte letingen, og hjemturen oppover til første og fjerde etasjen i Lavein tolv ble både langvarig og bedrøvelig i sin alvorlige taushet.
Plankegjerdet mellom gårdsplassen og jordet rett utenfor der de stakkars russerfangene sleit under streng bevoktning av tyske slavedrivere, var en populær oppholdsplass for ungene. Derfra hadde de god sikt i begge retninger – både til russerfangene og mot gårdsplassen. Knut Sverre og Terje var noen av de ivrigste i gjengen – både til å sørge for noen brødskiver til fangene om ikke de tyske vaktene så det, og samtidig kunne de drive ablegøyer med husmødrene og andre når de hengte opp klesvasken eller hadde andre ting å utrette inne på gårdsplassen.
Gammelverten var en ilter nordlending, som alltid mislikte ungeflokken som holdt til oppe på plankegjerdet. Begge de to kompisene var med på konkurransen om hvem som kunne pisse lengst, men da Knut Sverre var tom i blæra ga han opp leiken og hoppet ned på gårdsplassen. Da var den digre husverten tvert i farta, fikk tak i guttungen med begge armene, før han klarte å lempe den hylende Knut Sverre ned i en tom søppeldunk – til stor forskrekkelse for de andre oppe på gjerdet. Knut Sverre-mora må ha hørt kaukene fra sønnen, for hun kom ropende ut fra leiligheten nede i første og ga nordlendingen en kraftig kilevink før hun etter mye prakk fikk av lokket på den svære søppeldunken og berget sønnen ut til full frihet og frisk luft.
De andre ungene pilte i alle retninger, mens Terje pisset videre og ble vinner av konkurransen, før han viste seg som en sindig og forstandig trøster, dro inn til leiligheten hos Knut Sverre, der han fikk roet ned både gutten og den likeså vettaskremte mora.
De to kameratene hadde klart å få tak i hvert sitt par med skøyter – Knut Sverres foreldre var enige i at enebarnet skulle få Panserskøyter, mens Terje måtte nøye seg med gammeldagse skruskøyter, som hadde gått i arv i familien i ett par generasjoner.
Den velutstyrte Knut Sverre valgte å prøve seg med sine lengdeløpsskøyter oppe på Rosenborgbanen, mens Terje mente at Buranbanen var stedet for billige skruskøyter.
Neste dag ble Terje av foreldrene sine fortalt at det i Adresseavisen ble kunngjort, at en gutt var omkommet da han i den bratte og smale bakken ned fra Rosenborg og til Weidemannsveien hadde falt og fått spissen av panserskøyta si inn i kroppen.
Knut Sverre var død og ble begravet fra kapellet på Lademoen Kirkegård. Lademoen Kirkes Guttekor sang under den meget triste sørgehøytideligheten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar