Da Kongeparet ankom hageselskapet, hadde de innbudte for lengst plassert seg i små grupper rundt alle de små veldekkede havebordene, for enten å få hilse på Harald eller på Sonja - ikke på begge to, var den strenge beskjeden fra ambassadøren, for på grunn av den forsinkete ankomsten ble det adskillig til tidsnød foran den etterfølgende kveldens italienske statsmiddagen.
Som den utspekulerte Lamogutten jeg alltid har vært, får jeg bare bekjenne at jeg allerede før avreisen fra Arrone hadde kommet til at jeg skulle sørge for at vi skulle få håndhilse på begge de to majestetene - koste hva det koste ville.
Jeg kunne ikke dy meg, ga blaffen i Geir Grungs skuffende beskjed om denne nedskjæringen av hilsningskvoten og som en høyst kongevennlig person, tilrettela jeg derfor hilsningsprosessen ut i fra at jeg burde ha visse fordeler foran de andre gjestene, etter som jeg i gamle dager ikke bare hadde musisert for Kong Olav under en lunsj på Grenaderen på bredden av Nidelven, men også flere ganger hadde vært på besøk i Slottskirken med både mine Guttekor og Ungdomskantori og også senere sunget for`n Harald inne i fjellet oppe på Hegra Festning. Sist men ikke minst, var det min bryllupsmarkering til ære for Haakon og Mette-Marit noen få uker tidligere, som gjorde at jeg burde ha visse sær- rettigheter overfor de kongelige på denne store dagen.
Med ydmyk diskresjon, valgte jeg sammen med min hustru å gå til disse utspekulerte ulovlighetene, ved først å slå av en prat me`n Harald, før vi forandret arena til Sonjas ståsted på andre siden av hagen.
Majesteten Kong Harald den femte gjorde inntrykk av at han var noe engasjert, da jeg både takket for sist oppe på festningen i Hegra og fikk fortalt om mine bravader på orgelet der oppe i Arrone – noe jeg selvsagt gjorde til ære for hans kongelige sønn og denne lyshårede svigerdattera fra Kristiansand ett eller annet sted der borte på Sørlandskysten.
Min noe vågale, men spøkefulle bemerkning om at jeg for lengst hadde tilskrevet Det Kongelige Slott i Drammensveien 1 i Oslo, bilagt konsert-programmet, men uten å ha fått noe svar derfra, gjorde at Majesteten slo opp latterdøra på vid vegg som det bruker å stå i eventyret.
Da også Dronning Sonja like etter fikk forelagt etterlysningene av noen takkens ord etter orgelnistens markering av sønnens bryllupsfestligheter, svarte hun - og med et lite dult i siden til musikanten - at det sikkert ville komme "men det kan ta litt tid, for vi har mye å gjøre og får jo så veldig mye post".
Den kongelige høyhetens latter var god og hjertelig - og kom fra en vennlig, liten, vever og vakker Dronning - iført ett par veldig små, blå og lave spasersko.
-Ka du alltid får me dæ - sa kona ved hjemkomsten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar