I den alt for rastløse norske julestria, med alle innkjøpene av appelsiner, fiken og valnøtter, fant vi det ganske fornøyelig at nede i Italia plukket vi mange av fruktene rett fra trærne i vår egen hage.
Ikke før de aller siste dagene av førjulstida i Italia, opplevde vi slike storslagne forberedelser som i Norge gjerne begynner allerede i oktober måned. Uten snø og slike herjinger ved norske julebord, skjer ikke pyntingen av de smale gatene før ett par uker foran selve høytidsdagene. Med da kommer pynten frem kottene, med høyt hengende pappdekorasjoner i alle varianter, prydet av stjerner, glitter og elektriske lys. Utenfor de gamle husveggene er det som ellers i hele året plantet vakre blomster i alle farger - det samme langsmed de brulagte, trange gatene og oppe i store keramikkrukker, plassert ved siden av små, runde bord og lange benker. For her i desembersolen sitter gamlemor og hennes ektemann med en kopp the og ei hjembakt kjeks, mens de legger siste hånd på julegavene til sine barn, barnebarn og kanskje også oldebarn – for her lever folk lenge.
Når det gjelder selve feiringen av Jesu fødsel, så har Jomfru Maria største-parten av oppmerksomheten. Men "Den første jul i et fremmed land" ble ganske annerledes for organisten i Arronekatedralen enn hva han var vant til oppe i Norvegia. Her nede blir forberedelsene til feiringene ganske intense, når menighetsfolkene møter opp med grønnsåpe, kost og bøtte for å gjøre hele kirken ren til Jesusbarnets ankomst.
Padre Don Franco vasker og stryker selv sin prestedrakt foran høytidsdagenes mange gudstjenester og sørger også for at han får påfyll av vin fra bispekontoret borte i nabobyen Spoleto – selv om han må hente den ettertraktede dunken selv.
Mine gjøremål som Maestro grep om seg, for både unge og eldre korister krevde ekstra med forberedelser på grunn av Julemessenes utvidede Liturgi.
Julen i Italia begynner ikke før ved midnattsmessen på selve julekvelden og da er kirkene fullsatt av både barn og voksne såfremt folk bare har kommet seg hjem fra arbeidet. For her er alle i vanlige jobber helt til klokken ni på det som hjemme i Norge kalles for julekvelden.
Som skikk og bruk er ungene velkjente med at julegavene ikke utleveres før ut på morraskvisten på den første juledagen, men såpass tidlig at de kanskje rekker organistens Orgelpreludium foran Høytidsmessen klokken elleve.
Det føles innmari hyggelig for meg å kunne meddele, at selveste Baccalaoen var det mest ettertraktede måltidet i vår del av Italia. Ribba var bannlyst og surkålen var det ingen som hadde kjennskap til.
Klippfisken var gjerne importert fra de norske "feskbergan", etter at den hadde vært fagmessig opphengt på fiskhjellene langs den norske, værharde kysten. Å importere "drekkvaran" var fullstendig unødvendig.
Når skribenten allikevel er kommet inn på denne etterspurte Klippfisken fra Norvegia, iler han til med å bekjenne at disse Baccalaoremediene nok en gang gir muligheter for å ta opp en del egne funderinger om slike ikke oppklarte og forunderlige familieforhold fra de riktig gamle dager der oppe på den langstrakte Helgelandskysten og bare noen fjellknauser unna småhusene til den sang-og musikkglade Sørlieslekta mi på morsiden.
Jeg har nemlig i ett par langvarige mannsaldre fundert på om det en eller flere ganger i fortiden, kan ha forekommet noen intimiteter mellom ei eller anna Ytternamdalske Jomfrua oppe i dette Klippfisklandet og et sjarmerende mannebein nede fra Baccalaolandet Italia. For at noen i gammelslekta der ute på den produserende klippfiskkysten må ha hatt kontakt med en eller flere kortvokste, korpulente, bredskuldrede, mørkhårede, gestikulerende og talatrengte klippfiskimporterende italianere, det er jeg ganske overbevist om.
Ved ferielange selvstudier blant egne slektninger langs Nord Trøndelagskysten, har jeg nå etter flyttingen hit til landsdelen Umbria, med egne nysgjerrige øyne kunnet konstatere, at flere familiemedlemmers utseende og væremåte, tilsier at de må ha sine aner her nede sammen med opphetede Italienere – blant slike finurliteter som hissigproppen Mussolini, orgelkomponisten Frescobaldi og denne fantastiske operasangeren med navnet Luciano Pavarotti.
Etter at vi tidligere bare har hatt utseendemessige observasjoner til disposisjon for aktive sammenlikninger, har flyttingen nedover sørget for at besiktigelsen av de varmblodige italienernes daglige væremåter, endelig har gitt oss permanente overbevisninger, om at de gamle dagers kontakter medmennesker i mellom der oppe på den forblåste Trøndelagskysten - ikke bare kan ha vært av klippfiskeksporterende betydning.
-Du e alt for vulgær i tankegangen – Det hender at kona blir lettere irritert.
I samme slengen må det også være naturlig å nevne at de mest karravolige, flørtende og innsmigrende italienske sjøfarende dekksgutter, som i flere uker bare hadde hverandre å se på - allerede langt ute i Kolvereid leia kunne ha lånt seg en brukendes styrmannskikkert – for med håp i blikket kanskje å kunne få øye på ei vakker namdalsk Jomfru nede i fjærasteinene .
-Skitt det samme – vi tar hva som helst - ble det muligens sagt på italiensk.
Opplastingen av skutene tok tid i de dager - klippfisken var stiv og lite hjelpsom og det samme var karfolka på land som sjalue i blikket fulgte med kjærringa, om hun var i nærheten av en eller annen av de hersens sprelske sydlendingan, som hadde kvelden til rådighet og bare så fullstendig overså de speidende kaillskrompan iført en diger sydvest, utslitt fiskerhabitt, grovskjegget og med sildrask under neglene.
De forhåpentligvis dårlig oppvarma kjærringemnene var sikkert blitt fullstendig overrumplet over, at en forståelsesfull himmelsk Skaper skulle ha sendt dem noen av disse litt for frilynte italienske "kleppfeskfyran" som i ganske hektiske og åpenlyse forsøk, med italiensk pågåenhet forsøkte å skape noen flere spretne folk utover alle de dårlig befolkede kyststrøkene.
Dette har i alle år grepet skribenten så inderlig, at han stadig oftere trenger ett eller annet utenforstående medmennske, for i fellesskap å være villig til å ofre noen vurderende tanker i forbindelse med alle disse ganske gripende funderingene.
Jeg medgir mer enn gjerne, at alt dette våset rundt både Baccalao og Klippfisk var nok til at Maestroen av og til kunne bli litt "hinsides" i tankegangen bak dirigentstativet og det samme som musikant ved tangentene. Men det ble da i ett hvert fall slik, at frodig tankemiks om slike gamle dagers italienske klippfiskbefraktere, bare fikk boltre seg fritt og frodig sammen med anvendelig julemusikk, goro og fattigmenn i julestrias travelhet, oppe på det litt for trange kjøkkenet i vår ringe bolig et stykke opp i høyden ved landsbyen Arrone.
Men i all denne spekuleringen har det også forplantet seg tanker om at innsnikelsen av eventuelle italienere i slektsforholdet der oppe i Årfora i Ytternamdalen, ikke nødvendigvis trenger å skulle belastes bare slike langveis-farende italienske befraktere fra det attende århundrede. Synderen kan jo like gjerne ha vært en eller annen spaserende Pilegrimen av samme nasjonalitet og - som egentlig mot sin vilje - i farta og bare rent tilfeldig kan ha skeiet ut etter først å ha vært innom Nidarosdomen en eller annen gang i tidsrommet mellom det tolvte århundrede og opp til Reformasjonen.
Jeg husker godt at min beleste arbeidskompis Don Franco i Arronekatedralen, kunne berette at den store valfarten av Pilegrimer oppover til Nidaros, skal ha påbegynt vandringen allerede tidlig i det femtende århundrede.
En italiensk Pilegrim kunne derfor godt ha tatt seg en avstikker utover til den gamle Nærøy middelalderkirken, samtidig som han før hjemturen forbi Kolvereid, godt kunne ha blitt tilbudt overnatting oppe på Litjloftet i Sørlia. Gudene veit.
Orgelmusikanten fabulerer videre med at den samme Pilegrimen noen år tidligere - i en eller annen av Romas bakgater - kan ha gått seg på en eller annen varmblodig klippfiskhandlende italiener og fra denne bereiste karen blitt anbefalt både Ottersøya og Årfora som to likandes steder - plasser der det på lørdagskveldene kunne ha blitt avholdt noen skikkelige gilder, med både lems, gomme og rømmegraut, servert av noen blidspente ungjenter i fargerike hverdagsbunader.
Forstå meg rett, men jeg motsetter meg heller ikke tanken om å skulle kunne være ett resultat av en italiensk orgelspiller eller en ditto operasyngende tenor - en arbeidsom og småkjekk liten svarthåring - med en ekstrajobb som klippfiskbefrakter i en diger seilbåt på langtur oppover til Follafjordstraktene langt der ute på denne vennligsinnede kyststripen.
Arronenkatedralens mengder av små og store korsangere, fant det både gledelig og svært interessant at Maestro Terje meget sannsynlig kunne være resultatet av nødvendig intim omgang mellom to mennesker, med både en liten skvett norsk og ganske mye italiensk blod i årene.
Flere av de godt voksne koristene mente å kunne erindre og ha merket seg sin direttores italienske dirigentgeberder, hans opphetede meritter om det skulle bli for mye leven i rekkene og alle de overdimensjonerte munnbrukets anfall på både trøndersk og med haugvis av uforståelige ,italienske enkeltord.
Alt dette la grunnlag for at jeg faktisk ble godtatt som norskitaliener, såfremt jeg holdt meg sånn noenlunde på matta.
Jeg forsøker meg ved hjelp av en av disse etterlengtede små parantesene på å ta meg lov til å håpe – med litt ydmyk anmodning om troverdighet - at det i disse såkalte gode, gamle dager - blant mine vanligvis så tekkelige og jomfruelige kvinnelige slektninger, ikke befant seg en eneste en som fordrev fritiden med båttrafikk og usedeligheter sammen med slike langveisfarende sjarmører nede fra Italia.
Jeg tror det er første gang at jeg i forsiktige ordelag synes det er rett å nevne for alt folket der ute i Follafjorden, at det på de tider - og såpass langt der ute i havgapet - mest sannsynlig ikke har befunnet seg så mange slike frilynte kvinnemennesker blant denne skriblende organistens svært så tekkelige slektninger.
Grunnen kan jo være at jeg har hørt at på de tider brukte bondejentene lyserødt undertøy i solid vadmel og som i de dager skulle rekke helt ned til knærne, noe som av mannfolkene fikk betegnelsen kyskhetens lidelser. Med litt etterpåklokskap, var selvsagt dette utstyret bare ment for å holde den påtrengende nordavinden unna de aller mest utsatte av kroppsdelene.
Mellomalderens italienske klippfiskkarer må ha vært noen ganske ivrige hobby-produsenter av smårollinger der ute på kysten, for ved både senere arbeidsforhold og ferierende besøk., har jeg har stadig blitt overrasket over ganske store mengder av mørkhårete namdalinger, alt fra kortvokste, gestikulerende og tidvis litt for hissige mannfolk og til sjarmerende ungkareri svarte klær og med den svarte blankskjermhua øverst på det langhårete hodet.
Langbeinte og velvokste sydlandske kvinnekropper i side kjoler, skiller seg gjerne litt ut både på Rørvik og inne på Salsbruket, når de befinner seg borte på landhandleriet eller innom kafèen på Kolvereid, der du gjerne blant andre namdalinger, også kan få øye på ei og anna blid. kortvokst, trillrund og barnerik mamma – som ifølge kirkeboka skal ha sine aner fra Italia.
Med fryd i hjertet fikk jeg alle kirkebesøkende ved den første juledagens høymesse i katedralen Santa Maria til å synge "Slekt skal følge slekters gang". Med Don Franco på prekestolen, bruker jeg som regel å innvilge meg noen ettertraktede minutter til å la meg fasinere over alle de andektige mennesketypene nede i benkeradene. Før Don Francos endelige Amen, hender det at jeg har tatt meg tid til både litt meditasjon med goddemte fabuleringer, om jeg blant kirkefolket kan få øye på ett eller annet medmenneske, som kanskje kan ha aner fra en eller annen tidligere klippfiskreisende italiener, som en gang i eldgamle dager kan ha slått seg litt ekstra laus i løpet av en eller annen bygdefesten, langt der oppe på kysten av Trøndelagen, hvor han ut på seinkvelden ved hjelp av en halvråtten trestige, hadde kommet seg usett opp til jomfruburet, der han ut på morraskvisten hadde klart å få lagt igjen sitt lille og betydningsfulle bidrag til skapelsen av ett namdalsk menneskeprodukt - ett mikroskopiske bidrag som kunne være årsaken til at en protestantisk organist med slekt fra stedet Årfor i Foldereid langt der oppe i Norge, en gang skulle komme til å musisere ved en katolsk messe, i en stor italiensk Katedral flere århundre etter at sædutløsningen hadde skjedd oppe på ett eller annet loftskammers.
Leve Klippfisken - Leve Baccalaoen - Leve Italia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar