Etter mitt beskjedne kjennskap til det som har med årstider å gjøre fra de tidligere leveår der oppe i Norge, følte jeg det litt forunderlig å kunne få slike ettertraktede vårfornemmelser allerede tidlig i januar her nede i Italia. For her er det vidunderlig merkbart at det er nytt liv i busker og trær og det samme med alle blomstersortene i de store krukkene, både oppe på gamle altaner, helt øverst på de høye utetrappene og langs husvegger i de trange smugene nedover mot det lille torget foran kirken.
For nå var det vår også i vår lille og fredelige by.
De meget vakre, dyprosa Ferskentrærne hadde allerede en tid stått i full blomst, ofte like i nærheten av hvite eller blå Robiniatrær.
Fikentrærne hadde fått kart og det flommet med Tusenfryd på alle blomster-engene – det samme med Timian og små, ville Alpefioler i store mengder.
Epletrærne var ferdig blomstret og noe som på denne tiden er veldig ettertraktet er Asparges. På søndags ettermiddagene var det folk over alt ute i naturen, der de med sine spisse stokker fikk opp dyrebare Aspargesskudd. Nå var det også like før både oliven og druestokkene var kommet i full aktivitet.
På grunn av denne nødvendige restaurering etter jordskjelvet borte i Assisi flere år før vi kom oss nedover, ble vi nødt til å flytte til landsbyen Montefranco på andre siden av dalen - til ett like gammelt og spennende sted.
Italienerne har det aldri travelt.
Fra våre alt for mange vinduer i det nye husværets to etasjer, kunne vi se utover Valnerinadalen i begge retninger, med ørretelva Nera rett ned for husene og lengst borte i synsranden til fjellkjeden Apeninnene, der de høyeste toppene er på over to tusen meter og med en tregrense på det halve.
Den pyramidelignende middelalder byen Montefranco har hele tre kirkebygg. Den store hovedkatedralen ligger helt på toppen av bebyggelsen, ytterst ved en stupbratt fjellvegg som går rett ned til flatlandet med elven nederst i dalen.
Vår nytilflyttede residens lå bare noen huslengder unna kirkebygget, så da vi ved hjelp av landsbyens kirkeklokker allikevel var tidlig på beina hver bidige søndagsmorran, takket jeg ja til organistjobben etter at orgelet hadde gjenomgått en fullstendig overhaling - med alt fra stemming til støvsuging.
Derved var jeg blitt overkingkador og storvompa orgelmusikant ved katedralen i Montefranco, men bare på grunn av at jeg takket ja til fortsatt å skulle arbeide med både Kantoriet og barnekoret hos Padre Don Franco der borte i Arrone. For avtalen med Vatikanet om sang i Peterskirken og ute på Petersplassen på ettersommeren, måtte selvsagt overholdes.
Men før disse kirkelige begivenhetene i Vatikanet skulle skje, ble det adskillig til "læven" på grunn av disse viktige reparasjonene etter jordskjelvet oppe i Assisi. Skjelvet skulle ha skjedd hele ti år tidligere, men først nå kom de på å skulle få på plass ett par takbjelker og noen eldgamle dører og vinduer som var blitt overhalt.
-Tar vi det itj i dag, så tar vi det i morra -. Var ett kjent uttrykk i Trondhjem i gamle dager. Her nede var forholdet enda verre.
Folk er til å stole på, men alt må skje når det passer dem."Ce una problema"- oversatt til norsk: Her finnes et problem – mangel på tempo.
Da vi ankom det nye bostedet med våre få norske eiendeler pålesset en liten, trehjuls bil med ett lasteplan på bare seks kvadratmeter, var vi av en utleiende spekulant gjort kjent med, at den nyrestaurerte leiligheten i denne gamle byen ikke var helt ferdig gjort. En lettliva nabokar hadde fulgt litt med i fornyelsesprosessen og foreslo oss å utvide vårt manglende ordforråd med noen nyttige ord:
Tilkobling av den ganske nødvendige elektrisitet ? Domani – i morgen
Gasstilkobling for matlaging ? Dope domano – i overmorgen
Telefonflytting fra forrige bosted ? In due settimane – om noen ukers tid
En blid, hyggelig og langhåret liten italiener ankom med sine lysarmaturer etter en fjorten dagers tid, men hadde dessverre glemt ett par av lysrørene. Den like hyggelige, gestikulerende og strømførende mannen – med strømlinjeformet svart bart – ankom åstedet først etter tre ukers avventende holdning og den mer avmålte Firenzefødte krabaten - han med gassen – viste seg først fem uker etter avtale. Som en sikkert alltid påpasselig gassmann, kan hans avmålthet ved ankomsten skyldes at han som fagmann var noe redd for eventuell lettantennelig kontakt med en noe hissig Maestro – en beryktet hissigpropp og kordirigent fra Norden.
-Aspettiamo ancora il telefono – .Vi ventet fortsatt på å kunne bruke denne hersens telefonen og tok oss lov til å informere det Italienske Televerk om at vi ikke hadde hørt en eneste summetone på litt over sju internasjonale uker. Domani - i morgen, sto det skrevet i det vennlige brevet som vi mottok uken før den i F-dur klingende summesaken var kommet på plass ved hjelp av det svarte telefonapparatet borte på pianoet. Alt er annerledes her nede i Italia - til og med tonearten på summetonen er annerledes. For i Norge er det en Ass, om jeg på disse gammeldagene husker helt rett.
Men pertentligheten er fortreffelig stor når det gjelder Siestaen - den starter presist og slutter i ett hvert fall ikke for tidlig.
Siesta kommer av det latinske ordet Sexta, som betyr den sjette. Vi regnet det som sikkert at dette ikke hadde noe som helst med at kvilestunden skulle vare i hele seks timer, slik at våre handverksengasjerte hjelpere med både god og dårlig samvittighet, kunne forlenge ferdiggjøringen av vår ringe bolig ved å skulle kunne holde siestaen hellig.
Slike uberegnelige situasjoner i forbindelse med våre italienske hverdager, gjorde oss i vår uvitenhet til to tause, siestahatende individer.
I de helt gamle dager, sto Romeren opp fra sin steinbelagte flatseng klokken seks på morraskvisten. Ved den sjette time - altså klokken tolv midt på dagen – tok Siestaen til. I våre dager er det siestatid ved trettentiden og frem til klokken fem - alt etter hvor mange plussgrader det skulle befinne seg utenfor disse mursteinsveggene. Så godt som alt av butikker er stengt i denne tiden - ikke en gang tørste misbrukere av fabrikert kildevann får tak i en skvett så lenge portene er låst. Når butikker og kontorer omsider åpner, er livet igjen på gang, for den italienske Cena – middagen - finner ikke sted i de tusen hjem, før klokken i svartmørket omsider har kommet seg fram til klokken ni på kvelden.
Og det var på dette klokkeslettet – nesten helt opp mot natten - at Direttores ytterligere hat av denne så alt for populære Siestaen slo ut i full blomst - til forskrekkelse for svært mange, men til frydefull glede for noen ganske få av sangerne i Kantoriet. Maestroens korprøver kom ikke i gang før tidligst ved halv ti tiden, på grunn av denne hersens, senkveldens matspising. Under oppsyngingsøvelsene var det merkbart at de fleste av koristene enda ikke hadde rukket å fordøye inntaket av all denne spagettien. Jeg innrømmer gjerne at jeg observerte mang en sanglig rap ved de alt for sene korprøvene, med varighet helt fram til midnatt.
-Pracitate alla casa-. Øv hjemme! Det hendte jeg var temmelig lamonsk forbainna.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar