Vår nærmeste lille storby, hadde navnet Terni og var nesten helt utbombet under den siste verdenskrigen. Den er ganske nøyaktig på størrelse med Trondheim og var byen for oss hvis kona en sjelden gang trengte ett lite, florlett klesplagg og organisten fikk behov for et par "lættspællte"svartsko og ei ny bukse om den gamle var blitt alt for blank i baken.
Varemagasinet var stappfullt av nysgjerrige turister og høylydte innfødte beboere. I høyhusets glassavdeling oppe i fjerde etasje fikk den aldrende lamonitten et vennlig klapp på ryggen
- Mæn e det itj`n Wangberg fra Trondhjæm, da -.
Det var da kjendiseriet tok en fremtidig god og varm plass i et trengende musikerhjerte. Den norske krabaten hadde kjente der oppe i Stjørdalen og hadde fått med seg ett avisportrett fra lokalavisa.
I Norge sier vi "det er godt og varmt" om det tilfeldigvis bare er hele sytten og en halv varmende grad i selveste solveggen. Her nede i italien sier de Buona e Fresca, som betyr "det er godt og friskt"- straks de er så heldige at solen har tatt seg en kvilestund bak en eller annen høyst velkommen tordenvær sky.
Og uttrykket blir selvsagt gjentatt i det uendelige – såfremt menneskeheten etter noen høyrøstede tordenskrall, fullstendig overraskende kan bli hjertelig velsignet av Vårherre eller noen andre svært så vennligsinnede og værkyndige guder, med noen få tilmålte og alt for lite nedkjølte regndråper – kommer seg ned fra en alt for grådig og vannbesparende damvokter der oppe hos Mesteren i det høye.
Men det blir da litt `godt og friskt`, selv om disse alt for små mengdene av nedfallsdråpene der oven fra, kom litt for overraskende på enkelte paraplyløse individer og derfor kunne føles noe dårlig gjennomtenkt av meteorologen oppe i den høye himmel. De aler første dråpene fremtvang en god del ugudelige skjellsord blant utakknemlige italienere – uten både regntøy og en gul norsk sydvest.
Hovmodige og velutrustede paraplyeiere var det mange av - særlig slike som hadde foretatt ett hastverksinnkjøp allerede ved det første tordenskrallet, hos en eller annen pågående og regnskapskyndig herremann blant gatenes mangfoldige og svært så frimodige paraplyselgere.
Slike plutselige og uventede oppholdsvær kan ha vært årsak til mange lite hyggelige hjemkomstmottagelser for mang en aktiv paraplyselger, såfremt beholdningen ikke var nevneverdig redusert. Kjevler og kjærringer skal det finnes i mangt ett italiensk hjem.
-Buona e fresca -.
Pianisten innrømmer gjerne – lengst inne i sitt innerste indre – at han i løpet av slike italienske Saharaliknende sommerperiode, meget lett kunne få følelsesmessige lengsler etter regnvær og litt avkjølende nordavind. Om ikke annet enn for å kunne få seg litt fromt beveget og musikalsk hensatt til klaverkrakken, for å kunne spille "Regndråpepreludiet" av min høyst respekterte Chopin, komponisten som har en avstøpning av sin høyre hånd, liggende til alles beskuelse oppe på ett av komponistens egne flygler, der inne på Ringve Gårds Musikalske Museum - stedet der det ikke lenger lukter fjøs, men musikalsk svettelukt, etter adskillige nervøse kunstneres opptreden på det store podiet - mot nordveggen der alle grisene en gang holdt hus - vegg i vegg med hønhuset, like ved der den sagnomsuste visesangeren Otto Nilsen skal ha fått seg en statue nede i parken, muligens sittende på en grønn benk nede i den storslagne hagen.
Når slike ettertraktede regnværsbyger melder sin sjeldne ankomst utenfor våre gamle vinduer her nede i Italias, kan jeg virkelig nyte både regnet og utsikten fra husets lille altan. Som om jeg var hjemme i barndommens rike, der jeg fra altanen i Ladeveien tolvs fjerde etasje, kunne se innover Ladalen mot Ringve og russiske Victorias vakre rike.
Når gamle minner dukker frem fra mine varmende musikkopplevelser inne på Ringve, husker jeg også de gangene når slike Trondhjemske kuldeperioder kunne bli til ganske frosne opplevelser for en studerende ung mann, når jeg som elev av selveste Ragnhild Stenstadvoll , fikk lov til å bruke den uoppvarmede Frimurerlosjens konsertsal til øvelseslokale og når jeg ved bruk av det storslagne Steinway flygelet, klarte å komme meg i varmen ved hjelp av Sæverud, Schubert og den døve Beethoven.
Ekstra ille var det de gangene Frimurerlogens hyggelige vaktmester hadde glemt å lukke de to store dørene ut mot hovedinngangen. Men da kom jeg meg alltid i varmen ved å skru opp tempoet betraktelig på flere Hallinger av Edvard Grieg.
Selv om jeg som innflytter til dette langstrakte middelhavslandet Italia, etter hvert ble ganske vant med alle de italienske hetetoktene i fem og tredve graders stekende sol, følte jeg ikke noe kroppslig ubehag, selv om jeg med slike frosne minner fra kjølige Frimurerlosjen, fremdeles kan bli temmelig tropisk oppvarmet på grunn av ungdomstidens mange opplevelser med både musikk og mennesker fra min fødeby der oppe i norden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar