`Den andre jul i ett fremmed land` måtte også en gang begynne å ebbe ut for oss nordboere her nede på det grønne, italienske flatlandet. "Fra fjord og fjære, fra fjell og dypen dal – et ære være, i dag gjenlyde skal " skrev Landstad i 1856.
"Her ute kulde, er nå med is og sne, Guds himler fulle av stjerner dog å se" fortsetter den norske prestesalmisten fra dikterhytta si i djupsnøen borte i Telemarken og gir derfor organisten varme følelser, mens han og kona verken var blitt belemret med en eneste kuldegrad eller ett snøfnugg i denne italienske juletiden ved vårt hjem oppe i middelalderbyen Montefranco – beliggende ved foten av fjellkjeden Apeninnene.
Noen julenisse med Selbustrømpa og rød nisselue har heller ikke vært å se, men krybben med Jesusbarnet ved siden av Maria og den langt eldre Josef i glorete italiensk plast, befinner seg over alt rundt om i trange gater og små torg.
Julesangen "Tu scendi dalle stelle"- Du stiger ned fra stjernene – har i alt for lang tid fått tone ut fra høyttalere i d de større byenes mange supermarkeder. Men pussig nok har vi heldigvis bare ved en eneste anledning hørt gamle Bing med White Christmas - fra en elendig høyttaler i utkanten av Roma og en ukes tid før selve julefeiringen skulle starte med de storslagne julemessene i alle kirker og katedraler på julekvelden klokken tjuefire. For det er altså da at julefeiringen begynner her i Italia – med Midnattsmesser i fullsatte katedraler, etter at alle de seksti millionene har spist sine fiskemåltider såsnart alle har kommet seg hjem fra jobb ved åttetiden på julekvelden.
Akkurat som vi opplevde det i fjor.
De mest utslitte holder seg hjemme og får med seg midnattsmessen på TV-skjermen, i noenlunde nærkontakt med Paven og hans syngende hjelpere borte i Peterskirken. Men de aller fleste av våre naboer kjemmer håret og rusler bortover til sin egen kirken - også dette som i fjor.
Det gjelder både unge og gamle – ikke store og små - for store finnes nesten ikke. Derimot består i ett hvert fall de blidspente kvinnfolkene av kortbeinte, smårunde og fremfor alt veltalende fruentimmere – brede over akterspeilet og dermed også gjerne med stor underholdningsverdi for en ondskapsfull nordboer.
De årene jeg musiserte og levde like i nærheten av Vatikanet fikk jeg bare en eneste gang oppleve Julemessen i Peterskirken - jeg kunne ikke være på to steder samtidig. Men hadde ikke organisten innfunnet seg til denne midt på natta seansen oppe i Montefranco Katedralen, ville nok sangen likevel blitt forsøkt igangsatt ved hjelp av klokker Adriano. Men da kunne det blitt lenge før julefolket hadde kommet seg til sengs den natta. Jeg har fått oversendt mange sinte italienske blikk til spillepulten, alle gangene jeg har forsøkt å formidle litt tempoøkning i glasangen. –Kjæm æ itj i dag, så kjæm æ imorra-. Det samme med tempi ved salmesangen og liturgien.
Ved hjelp av mitt lamoguttemperament, med svettetokter og korte stønneanfall har jeg som oftest kommet meg igjennom salme-akkompagnementene ved bruk av swellens styrkemuligheter og register-knappenes anledninger for litt forandringer.
Som Maestro for en del sangglade individer – både i Norge og min egen katedral her nede i Italia, har jeg hatt stor glede de gangene jeg har fått samarbeide med Peterskirkens kordirigenter – disse kappekledde maestroene både for alle voksne sangere og for guttekorets svært så urolige krabater. Enkle og greie dirigenter som sikkert har noenlunde maken til problemer med sine sangere, som tilfellet kan være med både "blainnakor", mannskor og damekor, i land hvor de i ett hvert fall ikke kan skylde på varmen som grunn for den ampre stemningen i kaffepausene. Folket skal jo helst synge sånn noenlunde rent og ellers følge dirigentens henstillinger om mest mulig god takt og tone. Men det skjer ikke alltid, ikke en gang i storkatedralene nede i Vatikanet.
Maestro Paolo – den bredskuldrede, noe eldre og hvithårete guttekordirigenten som gjerne lar seg beskue på TV-skjermen natt til den første juledagen, er en lettliva kompis når vi kommer i snakk om guttekor og fotball mellom Milano og Rosenborg. Men ingen av de tusener tv-tittere på denne julenattsmessen kan på skjermen se at godeste Paolo bruker et høreapparat montert i det høyre øret. At han er nesten døv kan ikke sees, men kan dessverre høres under guttekorsangen i Peterskirken. Det er sikkert lov å skylde på dårlige lydkvaliteter ved TV overføringen, men årsaken er at Peterskirkens Guttekor under Direttore Paolos ledelse synger meget slett.
Kamerat Paolo ble for øvrig meget glad for Munkholmenkruset med den øldrikkende og tykkfalne Munken.
Korklangen fra Coro di Ragazzi var ikke "lydelig", slik min utmerkede sanglærer Otto Solheim brukte å uttrykke seg til oss femte klassinger inne på Lillebyskolen i det Herrens år 1949, når han ikke fikk det til som han ville med Lassonsangen "Lette bølger når du blåner" på side 218 i Lars Søraas si gamle sangbok.
Jeg er klar over at jeg tar visse sjanser om at mulighetene for fremtidige Vatikanbesøk kan bli skrinlagt inne på kontoret hos`n Signor Capone , når jeg i min lille omtale av Paolos klanglige bravader lar min Trondhjemske frimodighet boltre seg litt for fritt. Maestroen tråkker rett og slett i salatbedet borte i Pavens egen kjøkkenhage. Likedan stiller hans seg til hogg for eventuelt å kunne bli mistenkt for egenoppkonstruerte sjalusimeddelelser , med forsøk på fordeler av sammenligninger til egne bravader med sine norske gullstruper.
Som innvandrende, ganske aldersbefengt og norskfødt italiensk Kantor og Maestro burde jeg selvsagt holdt kjeft og utvist offentlig takknemlighet for å få lov til å være i en spille og dirigentmessig arbeidssituasjon på min egen orgelkrakk i ett gudshus ikke langt unna Peterskirken og Roma. Han og kona burde kanskje heller holdt seg hjemme i sitt ringe husvære, i stedet for så absolutt å skulle bivåne dårlig guttekorsang under trivelige, men ganske tunghørte maestro Paolos taktslag. Men det får nu så være. For det kan jo også være god, gammeldags halsondt blant sangerne som hadde skylda her nede ved Middelhavets strender, der det ikke finnes en eneste eske med Freias Halspastiller.
"Dom er gode dom" sto det på småeskene som han Ettøres Olsen hadde til salgs i Lillekiosken rett overfor Lade Fabrikker, der inne på fortidens vakre Lilleby.
Når minnene fra gammeltida har så lett for å dukke frem, skyldes det kanskje at antallet av år her nede i "støvellainnet" begynner å merkes på ganglaget. Men i ensomme stunde med min lille hustru, kommer vi på denne årstida stadig oftere frem til savnet av Leirfivelen både utenfor Jystadgården, ved Vagnildhuset oppe i Enkegata og inne i Ladal`n, for da kommer vi ikke utenom vårdagene med kortboks og vepping med basse. Likedan om dager med prøve-ombæring av nystrøkne norske flagg - i god tid før første og syttende mai.
Fra sofakroken oppe i Montefranco ser jeg for meg guttedagenes tidlige morrasbegivenheter den Første Mai borte i Lamoparken, med hornmusikk av korpset Fram og alvorsstemte kommunister og arbeiderpartikailla, oppstilt ett merkbart godt stykke unna hverandre, men ikke verre enn at kjerringene tok seg en fellesprat over "grensa" når ikke gubben så det. For dette var den gangen da folk i alle aldre gikk i første mai tog - i nykjolen, svartdressen med slips og var nystriglet over det hele.
Det er med litt vemodig glede å skulle sitte her nede i Valnerinadalen i Italia, for å minnes de mange vakre, kvinnelige korsangerne i Arbeidernes Kvinnekor friskt og frimodig utfolde seg under sin dirigent T.D.Olsens ledelse, med flytende glissandosang oppe fra den flotte, men noe malingsslitte musikkpavljongen , iført litt gulige sangerluer, hvite nystrøkne bluser og sorte "foillaskjørt", i passende sidde- den gangen sånn litt under den kvinnelige kneskanten.
De gledet mange med sin sang og blant tilhørerne var kanskje både Nattens Dronning, Rudolf Neslund, broren Lagampen, Lillemann med vesken – noen ganger med sekken - og selveste Flirop - hele døgnet på leit etter tomflasker. Det var den gangen korsang var en Hellig handling, etter fem år med krig og annen elendighet. Og dette var der oppe i en vårgrønn Lamopark, i byen der de en gang i tiden hadde hatt revysenen Hjorten med besøk av både Ernst Rolf, Einar Rose og storsjarmøren Herbert på cenen hos direktørparet Topp, ekteparet som hadde villaen Kveldskvile øverst oppe på Ladehammeren som ett nødvendig kvilested, mellom hver hvert møte med sin alvorsstemte regnskapsfører.
Sangere og kor fantes det over alt på den tiden. I Sverige hadde de Jussi Bjørling med Akk Varmland du skøna, i Danmark sang de Jeg er havren, mens alt regnet sørget for legde i kornåkeren, København Drengekor trosset regnværet og dro på Norgesturne, samtidig som dirigent Erik Saltnesand til stor irritasjon rømte byen, og samtidig som han tok med seg Nidarosdomens Guttekor på turnè bortover til Finland. Leinstrand Blandede Kor holdt seg hjemme på grunn av svikt i bassrekken, mens det lille mannskoret Nøkken som vanlig hadde takket ja til å synge ved IOGT`s vårfest ute i Tordenskioldsgata. Hverken Byneskoret, Blandakoret Syng Med Oss eller Nidaros Mannssang-forening ga lyd fra seg selv om de hadde vært tilskrevet om å delta ved en konsert i den halvråtne paviljongen inne i Lamoparken.
Ved mitt Kantori her nede i Arrone hadde sangerne fått for seg at tenoren Luciano Pavarotti i sine meget unge dager ville ha vært en utmerket tenor i hjembyens Modena Blandede Kirkekor. Om bare noen hadde vært genial nok til å spurt fyren, vel og merke i de dager før han rakk å legge på seg, gikk til innkjøp av sine så populære hvite lommetørklær og var frimodig nok til å henvende seg til selveste Metropolitan med bønn om å få synge der borte i New York.
-At det går an –. Med litt latter oversatte min kone korreferatet til trøndersk, og mere var det ikke å si til den saken.
Ved midnattsmessen på årets siste dag I Montefranco, stilte denne orgel-spillende Maestroen som vanlig til Messe i god tid. Ved ankomsten til gudshuset viste det seg at de første kirkebesøkende var to meget vakre kattedyr og en meget lite kirkeinteressert, eldre og adskillig gråhåret Irsk Ulvehund.
Disse tre første messebesøkende viste seg å være tidligere godt kjente med de kirkelige ansatte, både de som var iført svart dress, presteskjorte med rundsnipp og organister med utslitte, brunfargede orgelsko.
Den lespende presten Daniele kom etter Messen frem til, at den dorske Ulvehunden på første benkerad måtte ha vært noe fiendtlig innstilt til kirkens medhjelpende hand. Adriano, for da han i egen høye person ankom i sedvanlig egenprosesjon oppover midtgangen i den fullsatte katedralen, flekket dyret tenner, satte i gang med iherdig bjeffing, før den hang seg fast i Adrianos fotside munkekappe. Det ble ett sørgelig leven, før denne orgelmusikanten for første gang i sitt kirkelige virke, klarte å berge det aller meste av livet til en hylende og vettskremt kirkens tjener.
Den overfylte Montefrancokatedralens midnattsmesse på årets siste dag, kom ikke i gang før ett kvarter ut på nyåret. Adriano hadde noe skyndsomt forlatt kirken, slik at det på første benken - like ved organisten – bare befant seg to vakre, lyttende unge katter og en noe eldre, gråhåret hund – høytidsstemt lyttende til en lespende prest og en goddemt, hundevennlig organist fra norden.
Som Postludium fremførte organisten Johann Sebastian Bachs "In dulce Jubilo".
Applausen i Katedralen varmet. Både det ene og det andre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar