Takknemligheten ble stadig økende når vi mottok brev og vakre billedkort, underskrevet, frankert og adressert av gode venner til vår adresse i italienske Arrone - altså fra våre fremdeles beboende bekjentskaper i "blavåttlainnet", beliggende der oppe på den langstrakte kyststripen ytterst mot Nordishavet.
Vår glede var meget stor da vi etter hvert forsto at noen tok seg tid til å lese våre oppoversendte brevark, emballert i svært rimelige, men nesten limløse italienske konvolutter - forsøkt påklistret frimerker med de samme skavankene og til hele ettusen tohundrede Lire - i norske kroner lett omregnet til seks blanke norske kronestykker.
Her nede i middelalder byens trange og bratte smug så vi ikke et eneste postbud, for her var alle postkassene stuet sammen til lite interessente klynger av bokser med lokk - opphengt av hovedkontoret Poste Italiane nede på piazzaen.
I Ladevei`n inne på Lilleby var postbudet gatas mest velsette mann, som på alle hverdager – og alltid til fast tid - gikk sin runde i hver eneste etasje, hvor han la igjen både hyggelige og mindre velkomne konvolutter i de små blikkassene utenfor leieboernes inngangsdør. Når han på altanen i fjerde etasjen passerte forbi vårt kjøkkenvindu, var han alltid på hils og om vinduet sto åpent kunne han gjerne slå av en prat, samtidig som han med stor takk også kunna ta imot en nystekt bolle – med eller uten rosiner. For oss unger var postmannen en viktig del av tryggheten i tilværelsen.
Dette med å kunne trives her nede i Italia ble så absolutt mulig for to tilflyttede nordboere, særlig da vi i postkassen helt nede ved torget fant ett velformet skriv fra det italienske politis "Ministere Dell Inferno", som forkynte at vi skulle behandles som italienere - så lenge vi bebodde dette lange landet som stikker ut i Middelhavet, bebodd av tolv ganger så mange mennesker som det den gangen var i det like langstrakte Norge.
Om grunnen til denne sparsommelige tilførselen av smårollinger oppe i hjemlandet Norge skyldtes Gummi Rudolf Neslund og hans kamphaner, mener min viv at jeg overhodet ikke skal kommentere – hvilket jeg derfor heller ikke gjør.
Grunnen til denne hyggelige, offentlige meldingen var at vi hadde fast bosted og at jeg var organist i den katolske kirke. I motsatt fall ville det vært muligheter for avslag på vår søknad om oppholdstillatelse.
For det krydde av hus-og arbeidsløse innvandrende mennesker som ikke kunne briske seg med ett italiensk stempel på ett offentlig papir.
For organistparet ble det et oppriktig trivselsmoment å kunne se alle de gamle menneskene som ferdes over alt – både i de trange gatene og på de store torgene, eller sittende ved et kafèbord med en Cappucino eller et oppkvikkende lite glass av Husets vin.
For i dette vakre landet Italia – med de like vakre, glade og kjærlighetsfulle menneskene, sendes ikke de gamle på slike offentlige gamlehjem. For de finnes overhodet ikke.
De eldre blir livet ut tatt vare på av sine aller nærmeste og i samme husvære som de selv i sin tid slet for at etterkommerne skulle ha å leve og bo i frem til sin egen alderdom. Alle disse gamle, fornøyde italienere - kroket og dårlig til beins og utstyrt med krykker eller stokker, blir gjerne også samtidig vennlig støttet i hånden av sine venner eller slektninger. Du ser dem over alt – på spaserturer ute i gatene, eller de lar seg "koseplasere" ved sitt vanlige kafèbord med en Capucino, eller helst ett lite glass vin, mens de tar et slag kort med like gamle naboer. Men tross sine mange år, gir de seg fremdeles til kjenne med slike tradisjonelle italienske høylydte, omfavnende og gestikulerende talemåter.
Orgelspilleren kjente selvfølgelig igjen alle de glade, gamle menneskene fra deres kirkebesøk i katedralen. For til kirke det går de aller fleste i Italia - med sin tro eller vantro. Ved Messene er kirkerommet fullsatt av folk, mange stående langs veggene, eller de finner seg en gulvplass rundt en av de mange høye steinsøylene.
For fra Katedralens orgelbenk - som var plassert lengst fremme ved det vakre alterpartiet - hadde musikanten rik anledning til å få øyekontakt med mange av de kirkebesøkende, både til søndagenes høymesse og ved kvelds-gudstjenestene ellers i uken. Den glade og vennlige Don Franco, holdt sin messe med en alltid alt for langvarige prediken uten manus. Fra skaperens side var han dessverre blitt utstyrt med en noe skral sangstemme, som han så absolutt våget å bruke - noen ganger til min forferdelse - men da vel og merke etter norske høykirkelige, jålete forhold.
For i Italia feirer fremdeles den glade kirkegjenger sin Messe til både Gud, Maria og hennes sønns ære og uten at en eneste sjel i kirkebenkene dulter naboen i siden – lagt opp som en legmansk vurdering for om det passer seg for synderen i nabohuset å be presten om en bit av Kristi legeme og noen dråper med blod. Og i dette katolske landet Italia, roper de med høy og skjærende falsk røst ut sin kirkes jublende salmetoner, uten strenge blikk fra eventuelle tilstedeværende korsangere.
Det er derfor de steinharde kirkebenkene som regel er fullbelagt i Italia.
I de italienske krypinn drikkes det lite rent kildevann - for her går det gjerne på vin - også til måltidene. Med min store daglige kontakt med geistligheten i Den Katolske Kirken, kan jeg ikke erindre å ha truffet på så veldig mange luktefrie og helt edrue prester. Hjemme i Norge går det jo mye på sterke pastiller og andre friskduftende hjelpemidler.
Ved nadverd måltidene i kirken består brødet av oblater, men når vi var til brødkjøp hos kjøpmannen, hadde vi følelsen av å bli uglesett om vi ikke også var bortom vindisken før vi forlot etablissementet.
For hos den samme kremmeren fantes det også reoler med flaskefor i alle varianter - mest solgt er slike langhalsede vinflasker med innhold som er mere benyttet til de daglige måltider, enn til den vanlige norske kveldskosen. For drikkfeldig er ikke den jevne italieneren, selv om varene ifølge eventuelle tilreisende fra Norge, er lett tilgjengelige i enhver matbutikk til langt mot midnatt. Her handles det med oppkvikkende dråper med like stor inderlighet som når du finner frem dine melkeflasker i naboreolen.
Det er ikke vanskelig å minnes slike upopulære pengeinvesteringer ved de strabasiøse og hemmeligholdte Polturene til det skremmende og alt for synlige polutsalget borte i Prinsensgata på Torget i Trondhjem, der sjenerte kunder ba diskenspringeren om å få flaska emballert til å se ut som et finbrød og der varen gjerne kunne se ut som å være levert av den skikkelige fagmannen Baker Lein inne i Mellomvei`n. Butikken som lå rett over Lamoskolen, og som under krigen alltid hadde noen nybakte loff på luringa. Baker Lein ble jo for meg ett helt spesielt brødutslag, da jeg ble kjent med at firmaets sjåfør var far til selveste fiolinisten Arve Tellefsen.
Ved brøddisken hos den lokale kjøpmannen her i Italia, står alltid sjølingen klar med kniven, for her i landet handles det vanligst med oppskjærte brødvarer på vekt etter å ha blitt delt opp til ønsket størrelse. Samme håndredskapen bruker også kjøpmannen når han skjærer opp tynne skiver av den italienske Parma skinken. Men ellers så er det vel bare i ostedisken at det stiller nok en bevæpnet kar til tjeneste. Vi tok som regel sjansen og passerte vindisken med nedslåtte blikk før vi kom oss bortover til melkeskranken.
Den korte kuldeperioden krevde brendsel til det uisolerte middelalderhuset, så feiringen av "Den første jul i i et fremmed land" var gjennomførlig ved hjelp av ett par tjukke, medbrakte Selbugensere.
Fyringsved var mangelvare, inntil vi til store språkproblemer med kirketjeneren, fikk kjennskap til at også han solgte ferske greiner fra sine oliventrær - men til nærmere avtalt kilospris. Vi slo floke hele jula det året og det ble klage på for store salmetempi ved midnattsmessa på nyttårskvelden. Jeg trengte å holde meg sånn noenlunde i varmen, samtidig som jeg lengtet tilbake til den lange, runde og svarte vedovnen nede i Lademoen Bedehus, der vaktmesteren i jula fyrte døgnet rundt med seksti centimeters halvtørr bjørkeved, samtidig som jeg `akkompagnerte` organisten ved hjelp av den solide belgtrekkerstanga - også den gangen for å kunne holde meg noenlunde i varmen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar