Vårt lille rede lå på ett par-tre hundrede meters høyde over storhavet, men alle de alt for hete varmegradene virket sikkert like kvelende der oppe ved foten av den vakre fjellkjeden Apeninnene, som tilfellet var nede ved Middelhavets "soliga" strender.
Når denne Micraen fra nittenfirognitti ankom innbydende badestrender, var heten som regel like kvelende, både borte ved Adriaterhavet som nede ved Middelhavets overbefolkede badestrender.
Det er på slike utflukter jeg kunne finne på å minnes guttedagenes badeturer til Korsvikas strender – denne innbydende familievennlige plassen ved foten av Kjærringberget, der den bratte nordveggen i alle år har stupt rett ned i Trondhjemsfjorden. Jeg minnes alle de gangene da jeg som stolt eier av en lysegrønn juniorsykkel, kom meg ned til den fredelige badestranda, parkerte vidunderet borte ved den rødmalte guttedassen rett ned for det lille Isaksen huset der bestekompisen min, Per vokste opp. Fra dene lille knausen ble det sendt noen lange, pengelause blikk mot den lille kiosken som solgte Ilafabrikanten L. B.Opheims vidunderlige og trillrunde små fløteispinner til tredve øre stykket. Det var som regel ingen vanskeligheter med å finne seg en plass nede ved strandkanten, ett sted det ikke var alt for mye tang og tare, der du kunne få på deg den møllspiste badebuksa - uten alt for mange påtrengende blikk fra nysgjerrige småjenter.
Søndagsbesøkene sammen med fedre og mødre, la derimot en mere kontrollerende atmosfære over Korsvikas lekende jente og gutteforhold, men kunne også ha sine fordeler, med moderens medbringende skoeske - som kunne inneholde "brødskiv me ægg å gaffelbita" og noen gjenværende vaffelkaker etter lørdagskveldens radiobarnetime med både Prøysen og Anne Cath Vestly.
På grunn av Messene klokken elleve, måtte sommersøndagenes badeutskeielser bli til ettermiddagsturer ut til kysten noen mil sør for Roma. Så langt ut på dagen var de lange strendene alltid fulle av opphetede kropper i alle størrelser og farger. Så snart vi fra bilvinduet tilfeldigvis fikk øye på en liten ledig sandflekk ett eller annet stedet nede på en langstrakt, hvit badestrandsmil, okkuperte kona de to-tre kvadratmetrene, mens bilføreren straks begynte den nødvendige bukseringen av det firehjuls japanske kjøretøyet fra den ene parkeringsplassen til den andre - svett og lettirritabel i en flokk med mangfoldige andre like oppjagede familietransportører – der sjåførene heldigvis ikke forsto ett kvekk av min litt for mye høyrøstede trønderdialekt.
Jeg var allikevel heldig og kom helst fra prestasjonsbukseringene ,uten å bli påført en eneste ekstra bulk i karosseriet. Litt påtatt smilende takket jeg ja til en betalbar parkeringsplass like ved hovedinngangen til et hotell, der de langs hele oppkjørselen reklamerte med utleie av nedslitte fluktstoler til stive priser. Årsaken til plassvanskelighetene ved de italienske badekyster har nok ikke bare med mengden av badende å gjøre, men like mye på grunn av størrelsen av adskillig mange italienske kropper av begge kjønn. Påstandene fra min kone om at jeg hadde merkbare tendenser til alltid å skulle studere slike kvinnelige kjønns attributter, resulterte da også i at kunnskapene etter hvert gjorde meg enda sikrere på, at slike meget vakre italienske unge kvinner - med ganske få, men fullt lovlige år på baken – blir ganske brede over bakstussen og trenger stadig mer plass i solen.
For øvrig blir damene ganske runde og kortbeinte på grunn av at de tidlig i pubertiteten slutter å gro i høyden.
De unge bikinikledde nymfene derimot, trengte ikke store plassen i den hvite, varme sanden. Men du verden hvor velkomne de var som strandnaboer for en noe blek organist og hans viv fra det kalde nord - i landet der det kan være telehiv til langt ut i juni måned, etter som solstrålene vanligvis ikke blir merkbare før helt mot slutten av denne såkalte sommermåneden.
Det var da vi senere på dagen fant tiden inne til å smyge oss bortover til den parkerte bilen, at jeg enda en gang kom til å minnes badeturene til Korsvikas fredelige strender.
For nede i Korsvika luktet det hverken sterk svette eller whiskey av lamogutan, slik som forholdene gjerne var fra de litt for nærliggende, brune mannfolkene her nede ved Middelhavets strender. Slike litt for barske karer med hår på brystet, tatoverte kropper, gjerne slike sarte, velfriserte unge menn, innhyllet av noen dråper med godlukt – i heftige forsøk på å kunne tiltrekke seg solslikkende jomfruer uten alt for mye badetøy på krppen.
Men det fantes også en del smålubne, godt voksne krabater som kunne ligge mer og mindre usjenert et stykke unna litt for alderspregede og godt voksne damer - slike litt for påkledde kvinnemennesker - som helst ikke ville glemme unge dagers lange og flørtende blikk fra skikkelige italienske mannfolk – både svarthårede, velbygde og gjerne ganske pågående.
Ved Korsvikas sommerlige strender luktet det både medbrakt kaffe og ubetydelig svette, fra kropper innsmurt med godtluktende solkrem av merket Nivea, dette smøremyke hjelpemiddelet mot solbrenthet og medbrakt til stranden i disse velkjente små, blåfargede og tiltalende blikkeskene med det innvendige delikate og sølvblanke aluminiumspapiret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar