Selv etter at`n Harald tok over leiligheten etter faren oppe på slottet i hoved-staden, har denne kongevennlige musikanten en tendens til å la seg engasjere i gode minner om den for lengst avdøde Kong Olav den femte. Denne folkekjære majesteten som ved flere anledninger lot seg underholde med klaverspill av denne for tiden skriblende hyggemusikanten - enten oppe på Martin Mikaelsens "Grenaderen", eller ved Britannia Hotels berømte "Palmehave". Jeg kan selvfølgelig heller ikke glemme besøkene i den vakre Slottskirken i hovedstaden med mine velsyngende guttekor.
At all denne kongevennligheten og at det også er bare to måneder i aldersforskjell mellom den nåværende Majesteten og denne forhenværende organisten, kan kanskje være en medvirkende årsak til at en spesiell begivenhet i den norske kongelige familien, fikk Parroco-sogneprest Don Franco og hans norske organista til å starte forberedelser til en norsk kirkekveld i katedralen Santa Maria Assunta på lørdagen den 25.august klokken 1700.
For på denne dag og tidspunkt skulle Norges fremtidige konge og dronning, Haakon Magnus og Mette Marit, mest sannsynlig komme til å gi hverandre sitt ja i i Oslodomen. Om bare Majesteten selv på forhånd, hadde gitt sin velsignelse for ekteskapsinngåelsen mellom hans sønn og ei lyshåret ungjente fra Kristiansandstraktene.
Denne femogtjuende augustlørdagen ble denne høytidsdagen langt der oppe i Oslo skikkelig markert, for ute på vår solrike altan - og presis klokken åtte på morran - var det flaggheising av både det italienske og norske flagget – selvfølgelig på hver sin stang.
Ettermiddagens festforestilling ble innledet med orgelmusikk av Nordraaks velklingende Purpose fra Maria Stuart, før Don Franco til en fullsatt kirke fremførte en italiensk hyllest til Norge og rikets kongehus. Etter barnekorsang og enda mere norsk orgelmusikk, ble høytideligheten avsluttet med stående applaus fra både turister og mange nysgjerrige fastboende.
Organistens innlevelse ved denne norske stunden, gjorde avdøde Olav til en fantasifull tilstedeværende bivåner til denne markeringen av hans barnebarns ekteskapsinngåelse. Men ved nærmere ettertanke innser jeg selvsagt, at han mest sannsynlig heller ville ha holdt seg litt i bakgrunnen oppe i Oslo Domkirke - det skulle nå bare mangle. Dessuten går det jo ikke an å være på to steder samtidig.
Men hadde den elskelige majestetens hellige ånd valgt ut en bortgjemt plass bak en av de høye søylene i Arrones katedral, ville han garantert etter seansen og sammen med orgelspilleren og hans hustru, blitt invitert på et eller kanskje to glass av Hjemmets, oppe i leiligheten til Don Franco, i Katedralens nordvestre fløy – der han bodde og tok skikkelig godt vare på sin meget syke og senile gamle mor. For i italia tar folk vare på sine gamle foreldre, inntil døden skiller dem ad.
Som katolsk prest fikk ikke sekstiårige Don Franco lov til å gifte seg av Paven, men hadde etter egne utsagn veldig lyst på både barn og banebarn. At han til akkurat det trengte et brukandes fruentimmer, var han forhåpentligvis fullstendig klar over. Om hans ensomhet var reel til alle døgnets firogtjue timer, kjente i ett hvert fall ikke jeg til. Men etter det jeg har hørt har ikke prester lov til å lyve. De bare overdriver.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar