Det kan gjøre godt med noen mimrende markeringer for en stundesløs musikant, når han på grunn av litt hjemlengsel eller hva det kan være, vil abdisere fra sitt kall som Maestro nede i Italias Grønne Hjerte, i regionen Umbria, ikke langt unna Pavens by Vatikanet - liggende midt inne i Roma.
Dette med for en tid å skulle dra oppover til gamlelandet, har selvsagt både gleder og sorger nedpakket i denne reisebagasjen – forsiktig plassert og godt tjoret fast på den lille tilhengeren bak en liten, blå japaner.
I alle musiserende års virksomhet som "orgelspæller" i det protestantiske Norge, ble musikanten og dirigenten ofte menighetsrådsvennlig ønsket Guds velsignelse i strevet, med både Læms og Namdalsgomme, Innherredssodd og sviskegrøt. Men ikke nede i Italia.
For i dette katolske landet er det organisten og kordirigenten som skal takke Vårherre for alle hyggelige arbeidsoppgaver han blir tildelt i Guds bolig.
Det er den samme Gud som både i Norge og i Italia tilgir dine synder ved nattverdbordet. I de nordiske menigheter er ikke syndeforholdet henlagt etter Hans tilgivelse ved brødet og vinens hjelp, for da fortsetter gjerne individer i den indre, kirkelige krets med sine bearbeidende bebreidelser hjemme på kammerset, eller på menighetsrådsmøtene.
I dag gikk han til alters, i går var han på fest borte på lokalet - .
I Italia går du høyreist ut etter nattverden og er syndetilgitt av en blidspent Pater på vegne av en like godlynt Vårherre. – Dine synder er deg forlatt -.
I Trøndelag kan du overdrive, men ikke lyve. På Østlandet kan du lyve, men ingen tror deg.
I Italia trenger du verken lyve eller overdrive, for her i dette langstrakte og omgjengelige landet skal du leve.
Arrivederci, Italia – til vi sees igjen – denne hilsen griper om seg med følelser for både mennesker, dyr og natur. Med enkelte tunge tanker, men også med glede og forventning mot den allerede fastlagte tilbakereisen mot det kalde nord: Til den lille svartskjeggete Marco, til følsomme og blåøyde Fabio, svært så glade Adolpho, vakre langhårete Nicoletta – til den leende, men også lett gråtende Federica, den langt over ett hundrede kilo tunge, skjeggete, men hårløse Mario og den litt småstridige Romajenta Claudia: Alle medmennesker ved små kafèbord ute på Piazzaen rett ved katedralen i Arrone, eller rett utenfor vår inngangsdør oppe i Montefranco.
Smilende og omkringtakende til alle – både kjente og ukjente - , gjerne Espresso-kaffedrikkende og kortspillende medmennesker rundt det lille, runde bordet, sammen med den riktig høygamle Stefano og hans lille kone Teresa, eller den nittifemårige musikanten Eduardo – Montefrancos kortvokste svar på mister Charlie Chaplin.
Også alle disse godlynte hverdagsmenneskene, oppdaget allerede første dagen eter organistparets ankomst til godværet, at Maestroen overhodet ikke kunne spille kort – bare kirkeorgel. Han håndterte ikke engang Svarteper, men ble allikevel godtatt rundt kafèbordet.
Flokken av gamle gubber fikk seg en god latter, da Maestroen - ved hjelp av både sin hustru og trønderske geberder, klarte å formidle fra sitt besøk hos Farmacia – apoteket borte i Roma - der han på grunn av trange sko og gnagsår alt for høylydt hadde bedt om SALVE. Misforståelsen blant de fire søte, kvinnelige diskenspringerne kunne ikke holdes skjult og alle ropte smilende SALVE – altså "Hei på deg" tilbake til en noe forlegen Lamogutt.
Etter alle disse Italiaårene er altså denne musiserende skribenten med sin hustru på en foreløpig retrett tilbake til sitt egentlige hjemland.
Litt glade – funderende – sørgmodige og spennte.
Med norskfødte kropper, lepper, hals stemmebånd - fingre for tangenter og hender og øyne hos en villstyrig krabat bak ett dirigentstativ. Med nål, tråd, strikkepinner og symaskin. To mennesker med både "O, du mitt sukkergryn" og "Jo, mer vi er sammen", tar med seg alle sine gode minner om italienske medmenneskers vennskap og omtanke på en lang kjøretur – etter flere års opplevelser, med daglige gateomfavnelser sammen med fattig og rik, ung og gammel.
Vi tar med oss disse minnene gjennom Europa og oppover til gradeskalde Norvegia – tilbake til både Per, Pål og Espen Askeladd – til alle prinsessene og til kakehuset hos Hans og Grete – der bakstekona tryller frem både Kromkaker, Goro og Serinakaker til gubben borte i godstolen.
Disse smålubne svarthåringene her nede i det smale lange landet, konkurrerer gjerne seg imellom i sin overstadige taletrengthet, om å få slippe aller først til med å få slå av en liten prat med denne gestikulerende nordboeren – men med helt nødvendig hjelp av hans medbrakte kone.
Her i de trange landsbygatene vises gledesutbruddene og de små unødvendige sinneanfallene som åpne forlystelsesseanser. Hvem som går seirende ut av de opphetede ablegøyene glemmes tvert. For italienerne tør å vise både sine glade følelser, sitt sinne og sine tårer.
For etter tordenskrallet skinner alltid sola – ganske umiddelbart.
Italiabesøket har gitt oss forunderlige opplevelser, med godlynte og `levende`sydlendinger, mennesker med følelsesmessige rikdommer – ikke i forbindelse med bekvemmeligheter når det gjelder materielle goder, men med noen digre hjerter, omtanke og livsinteresser for hverandre. Og det er mange av dem! Alt i alt hele seksti millioner av noenlunde samme slaget.
"Sirævva å gohjærta" som vi sa om Berntsenkona nede i melkebutikken i Lavei`n tolv i krigens dager. Kanskje hadde hun italienske aner?
Denne hjertestørrelsen blant de fastboende her nede, har selvfølgelig bare litt fabulerende betydning for en mulig leser, som for lengst har forstått at skribenten har fordrevet tiden her nede i Italia som musikant – ikke som kirurg.
Bekrefter gjerne riktigheten av at jeg i en og annen kladdeboken har tatt meg tid til å skrible ned noen notiser fra årene her nede. Jeg er litt beryktet for å bedrive ordkløveri om mye og mangt, likedan litt for offentlig å bekjenne mine inderligheter – og der jeg helst burde holde kjeft. Derfor har jeg heller valgt å låse ned disse kladdebøkene i en gammel liten trekiste, ment til erindringsbruk ved en gammel, skjegget bestefars høytlesning fra gyngestolen for eventuelle lyttende smårollinger.
Det var derfor at denne kisten ble surret ekstra godt fast bakerst på denne biltilhengeren.
Men alle de spennende lydopplevelsene fra vår tid her ned i Italia, kan vi dessverre ikke ta med oss på lasset:
Omsider har jeg nesten glemt det, men muligens ble organistens egne øvelser i katedralen til tider noe lydmessig forstyrret på grunn av Piazzaens nærhet, med støyende skjorteselgere, frukthandlere og huiende bokselgere – italienere som ville kvitte seg med både James Bond og Bibelen. Ellers kunne det også være flere velfriserte, svartkledde dressmenn rett utenfor kirkens dører, litt beskjedne, men allikevel ganske pågående selgere av vakre krusifikser i mange størrelser. Ett utall av både Maria og Jesusfigurer, støpt i glass eller fabrikert som trefigurer og malt i redselsfulle farger.
Men ikke en eneste gang har vi observert at Josef har vært til salgs. Han hadde sikkert ikke verken penger eller tid til å la seg fotograferes, så sjeldent som han må ha vært innom hjemmet der borte i Nazareth.
Fra tidlig på morgenen surret det alltid av lyder fra over alt ute på Piazzaen, ikke minst fra Cappucinonyterne på fortauskafeene, der folk høylydt kommenterte hendelser fra lokalavisen Giornali, samtidig som de spilte kort med en eller annen ved nabobordet. På de aller fleste utesteder kan en eller annen grovisen sørge for, at den høye praten plutselig forstummer på grunn av noen etterfølgende spenstige latteranfall, fulgt av rikelige antall med styggord – noe som ikke er så helt uvanlig her nede i varmen.
Maestroparet kommer til å savne den vegg i vegg beboende, unge sangstuderende tenoren Luigi Sinibaldis velklingende "ørretopplevelser "med Franz Schuberts "Die Forelle", ørreten. Luigis baderomsøvelser på den andre siden av den tynne veggen oss imellom, ga liv inn til vårt husvære, spesielt da vi ble kjent med at ørreten var lett tilgjengelig i elven Nera like nedenfor der vi bodde.
Signor Sinibaldi på den andre siden av vår soveromsvegg i denne middelalderboligen helt på toppen av Montefranco, bærer tydelig preg av å være Pavarottis store beundrer. Jeg tror ikke at det trenger å være tilfelle, men sjalue tenorer i mitt kor nede i Arrone skal ha spredd om seg med at vår syngende nabo Luigi, har tatt etter Luigi Pavarottis velkjente bruk av slike velstrøkne, hvite lommetørklær de gangene han er oppe på ett eller annet podiet.
Avskjeden med mennesker kommer til å bli trasig og savnet etter naturens gleder blir sikkert ikke mindre. Skribenten innrømmer med oppriktighet sine manglende evner for å kunne beskrive alle de synbare opplevelsene av vakker natur slik han burde, for rundt husveggene bugner det av frodige blomster, busker og trær i alle varianter og farger. Selv om tørke kan virke skjemmende ute på de store markene, vannes og vokser blomstene rundt alle hus og langs gater og utendørs trappeoppganger.
Der det ferdes mennesker bugner det av fargerike blomster og busker i forskjellige størrelser og for oss nordboere har alt det vakre i januar og februar blitt presentert som vinterblomster. Det være seg Alpefioler eller Cyklamen – disse helhets vinterlige og svakt musiserende uttrykksmidler for kjærlig inderlighet, der de vokser i verandakasser sammen med stemorsblomster i mange farger.
Vi synes det er fint at vi så tidlig på året som i slutten av den norske vintermåneden januar, føler å kunne "blomstre" opp med oss selv, mens vi fortsatt bor og lever her nede i det vakre landet ved Middelhavet. Med gode følelser og blikk for skjønnheten i landets fargerikdom, er det en Guds gave til oss nordboere, at vi i hele vår vanlige vintertid kan plukke både hvite Tusenfryd, gule små kurvblomster ved navnet Sveve, vakre helårsblomstrende Veronika og massevis av grønne Eføy – denne innpåslitne slyngplanten, som formelig brøyter seg vei oppover alle de helt nærvoksende trestammer. I sin iver etter hurtigst mulig å finne "myttji lys å myttji varme".
Mangfoldet av Kirsebærtrær er stort og vokser intenst i januar sammen med gule Mimosaer.
Litt forskrekkelig er alle tankene bak de dyprosa Judastrærne, som i sin fargesprakende virkelighet alltid gir seg til kjenne ved påsketider. For i følge sagnet skal selveste Judas Iskariot ha hengt seg i dette treet, samtidig som treets hvite blomster skal ha rødmet av skam.
Mandeltrærne – disse lysrosa eksplosivene – lar seg beundre med sine blomster allerede i mars og på denne tiden har bøndene for lengst kommet seg i siget med stellet av sine Oliventrær oppover åssidene, eller med alle vinrankene nederst i Den Grønne Dalen. Men finner du ikke "jordgubben" nede på Piazzaen, er han garantert ute i olivenlunden, sammen med husets aldrende gamlefar og en og annen unggutten – om det det da skulle finnes noen kroner til å betale for nødvendig ekstrahjelp.
Ungkona og den tilårskomne svigermora, har gjerne mer enn nok å gjøre med stellet av de to grisene ute i det lave, lille fjøset. De eneste som holdes i bur utenfor uthuset er alle de mataukende duene, mens hele horven av kaniner, kalkuner og ender farer rundt over alt, mens de uvitende venter på tur for å skulle havne i en eller annen kasserollen inne på komfyren. Den store skokken av høner legger ett og annet egget, eller de er tilgjengelig for et par hovmodige haner som galer noe skrekkelig i ny og ne og mener de er betydningsfulle i sin påtrengende kåthet overfor hver bidige en av de alt for pliktoppfyllende hønene.
Olivenbasen sjøl – den stolte italienske jeger – driver på fritida med helårlige adspredelser for så absolutt å skulle ta livet av ett eller annet levende vesen. Men han drar aldri alene, for hans mange bikkjer – utstyrt fra naturens side med høyrøstede gledesutbrudd straks den ser sin herre og mester ta ned rifla fra reklameplassen ute i svalgangen – vet at de er er selvskrevne med på hver eneste tur ut i villmarka.
Det vettskremte organistparet fikk oppleve Villsvinjakta på svært så nært hold, da de på en liten søndagsutflukt ikke så langt unna ett nedlagt, gammelt kloster, hørte skudd og oppdaget at de hadde parkert bilen rett under ett skilt med "Villsvinjakt pågår". Geværsmellene var grunnen til at vi var temmelig snare med å komme oss lengst mulig unna fronten.
Hundeglam ute i naturen var vi vant med fra naboens fire dyrs hundehybel i hellingen like nedenfor vårt soverom. Dessuten drev hver eneste huseier i dalen nedover mot Arrone med utleie av bikkjeleiligheter - inkludert luftegårder – til en rimelig pris. Fordelen var at vi på grunn av søvnløshet, ble forskånet for både onde drømmer og dystre mareritt.
Men drømmer fra våre år nede i hjertelighetens Italia har vi fått med oss. Det samme med vissheten om at vi en eller annen gang kommer til å møte alle våre italienske venner igjen. Hvor og når er det ingen som trenger å vite.
Det er siste kvelden. På benken under det vakre Ferskentreet, blomstrende i sine dyprosa farger, får vi beskjed om at Pave Johannes Paul er død.
Slik ble det i avskjedens stund.
Ci vediamo – På gjensyn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar