35.
Ingen skal beskylde Maestroen – den tidligere organisten - for at han ikke i lang tid i forveien – meget nøye og sammen med sin kone – vurderte om det var rett og riktig å bli italiener i såpass voksen alder.
Noen frarådingsfremstøt fra velmenende, gode norske forståsegpåere, ble etter vår mening ganske tidlig i prosessen gjort til skamme.
Den lille biltilhengeren, påskrudd selvkonstruerte karmer og fylt med adskillig notemateriale, noen klesplagg og et meget pent innrammet familiebilde, ble tilpasset bak på lasset, som et fyrrig akkompagnement til den alt for blåfargede Micraen, da ekteparet omsider kom seg i farta nedover de mellomeuropeiske autostradaene mot Middelhavets varme kyststriper.
Etter at jeg som ekte Lamonitter og kirkemusiker i mange Herrens år hadde bebodd noen av ded aller sørligste av de norske landsdelene, hadde jeg etter hvert innsett at jeg ved siden av musikalske tilbøyligheter, også led av stor taletrengthet.
Men du verden, allerede etter få dager som trøndersk innvandrer til Italia, har jeg fått erfare at italieneren har sine store likheter med disse snakkesalige revy-artistene fra gamle dagers Hjorten ute i Ilaparken i Trondhjem med forestillingen "Det ryr tu a Lava".
For en italieners innlevelse i sitt eget språk, blir den rene prestomusiseringen i forhold til denne orgelnistens mere Largopregede ordleggelser. Jeg har i ettertid alltid vært glad for at min kone Eva, født Melvær fra det forblåste stedet Florø lengst der ute i havgapet som det går an å komme, har latt seg kursere i det italienske språket. For min egen del måtte den språklige kommunikasjonen skje på noe mere bekvemt trønderitaliensk - ispedd adskillige internasjonale geberder.
Men ekteparet innså med stor forståelse at den Trondhjemske musikanten aller først trengte tid til noe iherdig tangentbehandling på orgelet ved hans nye arbeidssted - i katedralen Santa Maria Assunta - beliggende på torget i byen Arrone, bare noen få mil unna Den Evige Stad, Roma.
Og middelalderbyen Arrone, der vi hadde fått vårt hjem, ligger i regionen Umbria som har fått betegnelsen "Italias grønne hjerte". I stedet for det opprinnelige Italia, ble vi omgitt av et svært vakkert og grønnt landskap, med bugnende vingårder og massevis av sølvgrå olivenlunder, grønne åser og daler, kilder med rent friskt vann og med den vakre elven Nera - som renner nedover Valnerinadalen og som er meget kjent for sin storslagne ørretbestand.
Vi fikk bosette oss i en oase med blomster, trær, fred og stillhet - i hjertet av Italia - selv om det bare er kort tids kjøring fra autostradaen mot storbyene Roma og Firenze.
Denne kirkemusikerstillingen ved katedralen i Arrone, var tilkommet meg ved hjelp av kolleger i Vatikanets katedraler, fra de årene jeg hadde fordrevet tiden med å eksportere norske korister til oppdrag i Peterskirken og på Peters-plassen.
Katedralen i Arrone, Santa Maria Assunta, er ett meget vakkert Gudshus fra det 12.århundrede, velkjent for sine fresker som dekker alle kirkeveggene. Kirken har et utmerket orgel, som kom til å dekke mitt daglige bruk - ved messer hver kveld klokken seks, ved søndagenes storslagne høymesser klokken elleve og de like overfylte Vesper på søndagskveldene.
Det var ikke vanlig å få begynt med noe Preludium når messen egentlig skulle ha startet, for prestenes inngangsprosesjoner startet ikke før alle kirkebesøkende hadde kommet seg på plass i benkeradene og kirketjeneren omsider hadde fått lukket hovedinngangsdøren.
En av mine største gleder fra årene i Italia, var at jeg fikk arbeide som Kantor for hele førti korister - unge og sangglade italienere, som etter kort tid ble invitert av min kollega Massimiliano nede i Vatikanet til å synge i San Lorentzo Katedralen - og å medvirke ved en påskemesse i Peterskirken året etter.
Boforholdene for oss ble storslagne, i en bygningen med over tolvhundrede års byggekonstruksjoner . På avstand liknet landsbyen en pyramidelignende topp, med tettbebyggelse og gatepartier med bare tre til fire meters bredde, som slynget seg fra nederste husrekke ved det lille torget ved kirken og helt oppover til borgen med den storslagne utsikten mot det som skal være apostelen Peters adkomstvei østover mot Roma.
Av min førsteprest, Don Franco, ble vi fortalt at i nordvestlig retning lå Assisi der Franz i sin tid hadde hatt sitt tilholdssted.
I den rare landsbyen fikk vi bo, blant uimotståelige pittoreske steinhus i alle fasonger, tett i tett med skoddekledde små og store vinduer, med smau og porter langs de trange gatene - enkelte av dem med trappetrinn og beplantet med blomster, pinjer og cypresser - andre med en og annen kaktus og palme i dette eldgamle landsbystrøket.
Ti meter fra vår egen gamle altan bor vår gode venn Fabio Ciofini, konsert-organisten som hver sommer konserterer i Norges største kirker, både i Oslo, Bergen og Trondheim - en tredve år ungdommelig kunstner som allerede i en årrekke har musisert både i Amerika, over hele Europa og i verden for øvrig. Fabios musikkrom er ikke lenger unna enn at vi kan høre vakker musikk på både cembalo og orgel.
Det ble ikke bare jeg som fant meg til rette på tangentene med Pachelbel og Frescobaldi, for min kone kom snart i gang med sying og brodering av den første av sine Telemarksbunader.
Som innvandrere til Italia fra det langstrakte fjellandet Norvegia, ble vi tatt imot av glade og impulsive italienere - vi fikk mange venner. Allerede uken etter ankomsten, ble vi sammen med min prest Don Franco, invitert til Biskopen av Umbria, Ricardo, en engelsktalende herremann som litt på luringa hadde forelsket seg i den unge gutten Carlo.
Etter alle årene som kirkemusikant hjemme i Norge, føler jeg så absolutt at også en noe tilårskommen Organista kan finne arbeidsglede i Italia.
Jeg erindrer fremdeles, at da Don Franco tilfeldigvis spurte om jeg hadde spesielle ønsker som musikant, så ble svaret at det enten måtte være en kirke-musikerstilling ved Fødselskirken i Bethlehem, eller dirigentjobben for Berlevåg Mannskor langt der oppe i det nordligste Norge.
Fra den Israelske Ambassaden i Oslo mottok jeg en høytidelig invitasjon om å komme meg nedover for å spille på orgelet nede i Bethlhem. Men til tross for et velskrevet brev nede fra italien, hørte jeg ikke en døyt fra mannskoret der oppe ved sjøkanten av Finnmarkskysten. For der oppe hadde de nok sjarmatisert hele Norge med sine noenlunde sangbare skuespillerier.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar