36.
I mediterende stunder - særlig nå på gammeldagan - kommer jeg ikke utenom mine aller første bekjentskaper med italienske medtrafikanter i de langstrakte nedoverbakkene fra grenseovergangen ved Brennerpasset lengst nord i Italia og videre langs autostradaen helt ned til det midterste av landet – til vårt bosted i Arrone – det mest sentrale punkt i både nord-syd og øst-vestlig retning.
På flytteturens første sørvendte hellinger, nedover den firefelts Autostradaen etter grenseovergangen mellom Østerrike og Italia, ble føreren av denne norskregistrerte Micraen ganske snart klar over, at den ufyselige store farten på de fleste av kjøretøyene ikke ene og alene kunne skyldes de milelange nedoverbakkene. Uforstandig bruk av gasspedaler når fartsgrensene er et opphevet fenomen, får ta det meste av skylda for alle bilvrakene i grøftekantene langs denne skrekkslagne himmelfartsveien.
Med en fullastet biltilhenger på slep, var det ikke annet å gjøre enn å holde seg i høyre kjørefelt sammen med alle trailerne – innerst på den trygge vei-skulderen, parallelt med grønne og småskogbevokste veigrøfter. Fra Auto-stradaens raserbane ytterst til venstre var det lite å få øye på, for her rakk vi ikke å se fartsvidunderne, før de til stort leven for lengst hadde passert oss, etter først å ha lagt igjen adskillig med ekshaus og lukt av svidde, italienske Pirelli bildekk.
Poslettas grøderike arealer gir øyet hvile og begge ørene fred, med sine mengder av rismarker, langstrakte åser med oliventrær, druefelt og annen fruktdyrking i store mengder.
Verdenstenoren Luciano Pavarottis fødeby Modena ble passert og ga oss mulighet til både å fylle bensin og beskjedent spørre om Pavarottis bolig i den store byen. Denne bensinforhandleren hadde beklageligvis aldri hørt om noen italiensk sanger ved det navnet, for han drev salg av Pizza og Cappuccino fra sin store kafèdisk, med lange glasshyller fylt av alle sorter flasker med lystelige drikkevarer og noen nedstøvede småflasker med Limonade.
Jeg erindrer at vi fant det lurt å tilbringe noe av den hele tre timer lange Siestaen i utkanten av Modena, på et ganske fredelig sted, der det bugnet av aprikoser og druer hvor vi vendte oss og krokvokste fikentrær som fredfullt bøyde seg mot bakken fulle av frukt, nå når det nærmet seg slutten på modningstiden.
I den enorme varmen som det er på denne tiden av dagen, gjør at mange italienere under Siestaen søker til kjøligere skygger inne i bysentrene – til de trange gatenes kroer og kafeer, med kjølig drikke for enhver smak og med italiensk is i alle varianter.
Vi ga opp letingen etter tenore Pavarottis hus og fant oss heller et rom i et rimelig herberge, der det viste seg at vi ikke kom til å plages av søvnløshet, i to gode italienske jernsenger, bak skoddebelagte vinduer i en sval mørk natt. Frokosten - prima collazione - var derimot ikke prima, men besto bare av en enkel kaffekopp og et tørt, lite kakestykke. Det litt for enkle matinntaket ble fort glemt, da vi passerte de Toscanske Appeninnenes overdådige skjønnhet – og helt frem til selveste Firenze -byen med sine verdenskjente kunstsamlinger.
Også her - i denne storbyen - er italienerne like impulsive i sin bilkjøring slik de ellers er i Italias andre stortrafikkerte gater og tettbefolkede torv, der det ropes, kjeftes og brukes bilhorn i alle tonearter og styrkeforhold – alt etter hvilken bilsort det kollideres med.
Dette lydkaoset gir meg frodige minner om guttedagenes Helan og Halvan filmer på Rosendal kino, der maken til leven ikke opphørte, før det kom noen tradisjonelle og uhyggelige kaldkauk fra kinovakten Kallan
Vi to innvandrende bilistene fra "blavåttlainnet"der oppe i nord, vedtok på et vennligsinnet kveldsmøte, at kjøringen inn i reisemålsfylket Umbria ikke nødvendigvis trengte å gå gjennom storbyen Perugia. Dette ene og alene for å unngå skummel knyttnevegestikulering fra opphetede sydeuropeiske bilførende medtrafikanter - bilførere som både med og uten kjøreløyve stilte med de mest uharmoniske fremførelser av italiensk hornmusikk - fullstendig taktløst utført ved hjelp av gjentagne solide knyttneveslag mot bilrattenes mest sentrale midtpunkt.
Det var kanskje ukens velkomne søndagens hviledag, som gjorde autostradaens vanligvis så alt for rastløse ferdafolk til noen godt kamuflerte lam. På vår vei mot Spoleto var det merkbart at trailernes daglige slitere feiret helligdagen hjemme i familiens skjød.
Det tilfeldige synet av den store flokken med Nonner og Munker på vei til søndagens messe, gjorde at det åndet en himmelsk fred over hviledagens Toscana .
Ikke langt fra barndomsbyen til den vennligsinnede Franz av Assisi, kunne ikke denne bilføreren unngå å legge merke til at han på sin venstre side var iferd med å bli forbikjørt av ev et meget enslig bilhjul.
For ikke å lage for store vanskeligheter for hjulets muligheter til å komme seg videre i stortrafikken, fant jeg ganske kvikt ut at det kanskje var best å legge den "dallblåe" Micraen lengst over mot høyre kjørefelt. Hjulet må også ha kommet til det samme resonnement, for det skrådde varsomt mot høyre i den sørlige kjøreretningen og hele tiden om lag femti meter foran dette blå kjøretøyet, trekkende på den fullastede tilhengeren.
Det ble først ett par hundrede meter lenger framme, at det ensomme bilhjulet dreide helt ut til høyre, før det pent og pyntelig rullet seg sammen og la seg vel til rette i den nærmeste veikanten - rett foran nedkjøringen til hellighetens Assisi.
Den enhjulete Micratilhengeren var hyggelig nok og la seg ikke over på sin venstre side før sjåføren hadde fått vridd om tenningsnøkkelen.
-Buona giornata - Ha en god dag, var den tilkalte verkstedmannens velmenende hilsen etter utført arbeid, der han med gode smil og italiensk hjelpsomhet, uten nevneverdig knussel hadde fått montert på tilhengerens venstre hjul.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar