Bakgården i Tolva hadde et vassluk i midten som hadde så lett for å gå tett når det ble regn og mye søle. Dette var noe av det likeste ungene visste, for da ble nesten hele gårdsplassen til en ganske stor og djup dam. Det gikk an når de var utstyrt med store gummistøvler, men allikevel var det ofte at de minste av ungene dumpet ned i og ble etter mye rop og hyl fra altanene kommandert å komme seg opp til mor for å skifte. Vannet kunne stå langt oppover begge de høye steintrappene, slik at det var skikkelig kaiplass utenfor begge trappe-oppgangene.
Joss og bestekameratene Margido og Kornelius – med tilnavnene Gido og Lusa, hadde på den ene steintrappa, rigget seg til en egnet plass for tisse-konkurranser.
-Du begynner -sa Joss til Gido, som straks kneppet opp buksekilen og lot strålen treffe lengst mulig utover den digre vanndammen.
-Her kommer vinnerkrabaten- ropte Lusa. Men det ingen visste, var at Joss i god tid før tevlingen, hadde vært oppe hos mora i fjerde og fått i seg flere glass med vann, slik at strålen både ble av både lengre distanse og varighet enn hva de to andre kompisene hadde prestert.
Jentungene i nabolaget hadde innfunnet seg til tevlingen som mest mulig bortgjemte tilskuere, men det ble det en brå slutt på da husverten Jullen jaget bort både deltakere og nysgjerrige kikkere fra den oversvømte gårdsplassen.
-Slikt driv vi itj med når det e kvinnfolk i nærheten – ropte han til Joss, Gido og Lusa. De tre blotterne kom seg raskt bort fra arenaen.
-Nå skal`n Jullen få gjennomgå – de tre kompisene var enige. De hadde klatret opp på det høye plankegjerdet like ved der de stinkende søppelkassene var plassert.
-Nå setter vi i gang -.
De store steinene som de hadde tatt med seg opp på planken, ble brukt til å kaste mot søppeldunkene og laget et fryktelig til leven. Dette sørget for at det både i tia og tolva kom folk ut på altanene i de fleste av etasjene. De kauket og lurte på hva det var for djevelskap som foregikk. Lausbikkjene gjødde av forskremt nysgjerrighet.
I takt med steinkastingen ropte de tre guttungene -Jullen,Jullen,Jullen. Før Lusa hadde rukket å komme seg i sikkerhet ned fra plankegjerdet, var Jullen iført en flerfarvet malerhabitt og i fullt firsprang bortover til gjerdet.
-Mamma, mamma – vrælte Lusa, da Jullen fikk tak i bukseselene til den alt for store overallen, tok gutten i baken og nakken, åpnet lokket på en av de største illeluktende søppelboksene og fikk Lusa ned i den halvfulle dunken – før han la på lokket.
-Æ ska få dokker i søpla etter tur all tre, om det itj bli slutt på levenet – ropte Jullen, han hadde satt seg opp på lokket til søppeldunken mens Lusa hylte og skreik innefra.
Mora kom springende – hun hadde hørt bråket fra altanen i andre etasjen.
-No lar du gutongen kom opp fra søppelboksen, din hushai – hun deljet løs på Jullen med en trestokk som hun hadde funnet i farten. Hushai var noe folk kalte huseierne som tok for mye i husleie.
-Ta ungen din å forsvinn, di toillkjærring – Jullen var forbandet. Sprellende og stinkende av råttent søppel fikk mora Lusa inn på kjøkkenet for vask og pleie – serverte varm kakao og kromkaker, det beste han visste nest etter litt småsvidd sirupsknekk, ispedd havregryn for at den skulle vare lengst mulig.
-E det nå rart at det e krig her i verden – sa mødrene seg i mellom oppe på altanene i tolva.
Og krigen var jo for lengst kommet i gang, for mens "slaget" ved søppelkassene fant sted inne i bakgården på tolva, marsjerte uniformerte tyske soldater forbi ute på hestgata iført hjelmer og geværer, mens det subbende toget som fulgte etter dem besto av fillete og utsultede russiske krigsfanger - på vei fra fangeleiren oppe ved Rønningsletta og nedover til byggingen av en diger betongkoloss, kalt Dora og som med tid og stunder skulle bli til en av Hitlers mest storslagne ubåtbunkere.
Joss mente seinere i oppveksten at det var dette første synet av de stakkars russiske fangene, som fikk kompisene Joss, Gido og Lusa til å karre seg ned i kjellerbua, der de brukte resten av dagen til å snekre seg hvert sitt gevær.
-Mot tyskertan – sa de tre bestekameratene til hverandre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar