De tre kompisene vaks både i kjeften og i høyden, samtidig som de muligens også fikk både mer vett og forstand.
Etter at Lillebyskolen var hærtatt for innkvartering av hundrevis av tyske soldater, måtte skoleungene få lærdommen på andre steder i byen. Joss havnet først oppe på laboratoriet til Norges Tekniske Høgskole, senere ble det både Kværnø Handelskole, Bakklandskolen for umulige guttonger og Østbyen Politistasjon inne på Gråmølna.
-Ska det værra, så ska det værra – kommenterte han til Gido og Lusa som fikk skoleringen på andre steder inne på Østbyen.
De begynte å bli litt tøffe i ganglaget, fikk på seg nikkers, skikkelige storsko, skjermhu og halsskjerf , samtidig som de etter hvert mere åpenlyst begynte å sjarmere småjentene.
Også overfor de tyske soldatene vaks modigheten betraktelig, når de krøp under piggtrådgjerdet på baksiden av den store fem etasjes skolebygningen, der de innsmigret seg med de unge krigerne og fikk komme på rombesøk hos de mest gladlynte av tyskgjengen.
Det var dårlig med tyskkunnskapene, men lærerstudenten Vagnild oppe i Enkgata hadde lært Joss noen nødvendige ord tysk:
-Hast du bong-bong ?- Joss var modigst av de tre, han tuslet bort til en soldat som både så snill og blid ut. Soldaten stakk neven ned i uniformsjakka etter noen drops i grønt papir. Overraskelsen til Joss var ekstra stor.
-Ka sa du ? - Gido og Lusa var imponert.
-Snakka tysk og spurt om godter – Joss viste tydelig at han var stolt.
-Dævven - kom det fra Lusa, noe han brukte å si når han ble skikkelig overrasket over saker og ting.
Det var både før skolestart tidlig på morran og seint på ettermiddagen at skokkene med de russiske krigsfangene kom subbende oppover Gassvarksbakken og bortover Lavei`n. Hungersmarsjen gikk fra slavearbeidet nede ved ubåtbunkersene på Lamofjæra og oppover til fangeleiren ved Blindeskolen ovenfor Rønningsletta. Fangeflokkene besto av nedslitte russiske stakkarer i fillete, gamle uniformer - noen til og med uten sko på beina, eller bare surret til med noen sekkestrimler om det var kaldt og snø på gata. De fleste av dem klarte nesten ikke å holde seg på beina, men ble stadig jaget videre ved rop og kommandering, av de bevæpnede tyske soldatene som fulgte på begge sider av hestegata.
Gode nordmenn som etter hvert fikk kjennskap til saker og ting, kunne berette at de av fangene som var mest forkomne ble tatt livet av og dyttet ned i den flytende betongen nede på byggeplassene.
Det tok ikke lang tid før unger og voksne i tia og tolva la merke til, at det var kommet opp piggtrådgjerder rundt plassen mot Gammelgården, på utsiden av bakgårdsplanken like ved der søppeldunkene var plassert. Flerfoldige russiske krigsfanger ble etter hvert satt i arbeid med å lempe svære steiner – godt bevoktet av brutale og bevæpnede soldater.
-Brot – brot-, ropte de stakkars fangene. Ungene forsøkte å kaste noen brødskiver ned til dem, men vaktene jaget alle ned fra plankegjerdet.
-Verboten – forbudt, kauket tyskerne.
Det hendte at de mest vennligsinnede av tyskerne valgte å overse brød-blingsene som havnet ned til stakkarene fra ungene på toppen av planken. Når brødskalkene havnet ned på fangeplassen, var de utsultede folkene straks på plass som ville dyr og sikret seg byttet som de forsøkte å skjule innom de fillete uniformsjakkene. Det hendte oftere etter hvert, at ungene i en eller annen åpning under det høye plankegjerdet, fikk stukket inn småting som fangene hadde laget, etter at noen brødskalker var kommet samme veien.
-Brot, brot, tryglet stakkarene.
Joss hadde lagt merke til en svært ung og utsultet russerfange - en fillet, tynnkledd og barhodet liten kar som tigget om noen å spise, når vaktene ikke så det, holdt stakkaren opp en gjenstand til den som ville forbarme seg. Joss visste at mora tilfeldigvis var ute, men sprang oppover alle trappene til fjerde etasjen, rappet en halv sirupskake fra brødboksen og fikk stukket den under plankegjerdet, samtidig som han av fangen fikk en utskåret liten fugl. Ei due, mente Joss.
-Ei fredsdue – sa far Gunerius da han kom hjem fra fabrikken.
Tyveriet fra brødboksen ble bare kommentert med godord og i noen dager fremover – mens det enda var noe igjen i kjelleren – kokte mor Helga et par ekstra poteter til middagen. Joss følte han etter hvert ble litt kjent med den russiske unggutten, som viste stor glede og takknemlighet også for potetmåltidene.
Joss fikk sine første oppvekstår som guttunge i en tyskinvadert by, med de store, grå leiegårdene nesten helt nede ved havnas ubåtbunkers. Like ved russiske fangeleire og vegg i vegg med tyske soldatbrakker, kunne det av og til skape frykt, men også ubetenksom krigersk modighet i ett guttesinn.
Blant kompisene fikk han ord på seg for å være blitt til litt av en tøffing, når det gjaldt å skulle sørge for mat til russerne nede på fangetomta. Hos de tyske soldatene som var innkvartert borte på skolen, ble han ett kjent guttungefjes – alltid i travel virksomhet rundt om på rommene – på skjult jakt etter mat tobakk og annet godiseri. Hans tyveritukter ble etter hvert såpass faglig godt skjult, at han ikke hadde noen vanskeligheter med å få tjuvgodset med seg ut av det tyskokkuperte skoleområdet og gjennom hullet han selv hadde laget i et vanlig nettinggjerde.
Derfra hadde han kort vei til skjulestedet i det gamle, nedsarvede skuret øverst i Enkgata, ikke lange biten fra gårdsporten og plankegjerdet utenfor plassen der russerfangene drev og slet seg fordervet.
Ingen av kompisene kjente hverken til naskeraidene fra skolebygningen eller gjemmestedet borte i det halvveis nedraste gammelskuret, der han under og bak noen gamle, skitne pappesker fikk skjult det han klarte å få med seg fra tyskforlegningen.
Til å begynne med brukte han å klatre opp på plankegjerdet for å gjøre seg kjent med om fangekompisen var i arbeid ute på plassen. Han hadde også funnet ut hvem det var av vaktsoldatene som tolererte plankegjengens mat-kontakt med fangene og hadde også lurt seg til å lage et hull i plankegjerdet på et annet sted enn det vanlige som de andre ungene brukte, noe han klarte å få russeren oppmerksom på. Etterpå sprang han bortover til gammelskuret, hentet ett eller annet spiselig, fikk stukket dette under planken og inn til unggutten.
-Tavaritsj – kamerat, var alltid den takkens hilsen han fikk, gjerne sammen med ett eller annet småtteri som stakkaren hadde laget. Enkelte ganger kunne han også se at den russiske unggutten delte med de andre krigsfangene – både brødrester, sukkerbiter og sigaretter, som Joss hadde stjålet fra rommene til tysksoldatene på den andre siden av gaten.
Etterfyllinger til depotet oppe i skuret skjedde jevnlig, også med poteter og gulrøtter som han stjal fra noen hager oppe i Enkgata. Ett par ganger ble han jagd derfra – hyttet bort med trusler og nevebruk. En av de eldre hageeierne varslet foreldrene om kjeltringstrekene og det ble storoppstyr, men uten at han ga noen som helst forklaring på hvor tyvgodset brukte å ta veien.
Det hendte at mora fant det litt rart at det var blitt sjeldnere at han tryglet om noe spiselig til de russiske fangene. Familiebrødskalkene kom jo godt med, men han var av den formening at han hadde større glede av å kunne få stjele fra fienden. Det fortjente de.
Å få drive med slike ulovligheter, ble etter hans mening til aktiv motstandskamp. En farlig, men spennende virksomhet, som kom noen stakkers russiske krigsfanger til gode.
Men kjeltringstrekene blant okkupasjonsmakten borte på den hærtatte Lillebyskolen tok en brå slutt.
Joss ble kjeppjaget fra det tyske oppholdsrommet, da ett par soldater tilfeldigvis oppdaget at han hadde puttet ett tysk schwartzbrot inn på jakka og at han i den ene bukselomma hadde noe bong-bong , mens de i den andre fant en pakke med røyk.
-Heraus, verschwinden – en kraftig ørefik og ut fra bygningen med en vettskremt motstandsmann og til store mishagsrop fra en del av de andre soldatene.
Han holdt seg innomhus i ett par dager – litt for uforståelig pent og pyntelig etter morens mening, men skrekken avtok raskere enn det skulle forventes. Han mente å ha tatt på seg ansvaret for at russeren Nikolai trengte mat-forsyninger for å kunne overleve fra elendigheten. Koste hva det koste ville. For selv om han fremdeles hadde noe tjuvgods igjen borte i skuret, gikk det ikke mange dagene før det krevdes nye forsyninger av brot til russerkameraten utenfor plankegjerdet.
I voksen alder måtte Joss – til tross for noen ganske få egne motforestillinger - innrømme at mye av naskingen av russermaten desverre foregikk på ulovlige måter. Å stjele fra fienden fikk så være, men når han ble tatt for epleslang hos`n Oskar Ulseth inne på Kjærringberget og nypotet i en åker oppe i Ladal`n, ble gleden ved all matauken gjort om til gråtkvalte kjedeligheter hos Guneriusan oppe i fjerde.
-Når brødbomma vårres e tom e det ikke nokka du kan gjør for`n stakkars Nikolai –. Fader Gunerius var konsekvent - dermed basta.
Etter et par dager fikk Joss tryglet til seg to fiskekaker hos feskhandler Hvidsand og en muglet brødskalkbit fra kafèdamen på hjørnet av tia. Han var bortom raskbøttene i bakgården til kjøpmannen, der han fant noe gammelt som ikke lenger kunne tilbys over disk. Han ble overrasket av butikkeieren sjøl, fikk ros for foringsarbeidet med russerne, og ble invitert opp baktrappa og inn på lageret.
-Kanskje finnes det en eller annen matbiten som han Nikolai blir gla for å få i sæ.
Kremmer`n strøk Joss nedover lårene, befølte han til nervøse protester og skamfull bestyrtelse for det som skjedde. - Snill gutt -. Joss fikk med seg både ett gammelt brød og noe annet småtteri. – Ingen må vite noe -.
-Trenger av og til en flink liten visergutt -. En klapp på kinnet. –Ha det-.
Opplevelsen med kjøpmannsgrisen skapte skam og redsel. Joss skydde butikken, men la snart merke til at det også var andre, litt større gutter, som kom ut lagerdøra etter å ha vært på butikkbesøk.
Men ingen sa noe. Opplevelsene ble til skamfulle hemmeligheter.
Det ble bare verre da handleturene for moren skapte flere slike hendelser og ekstra ille da moren takket ja på hans vegne til noen viserguttturer.
– Du trenger litt disiplin, Joss -.
Mor Helga hadde spurt fyren om han kunne avse noen tomme, hvite mel-sekker som hun kunne sy om til sengelakener.
-Dette skal du ta med deg hjem til mora di -. Etter stengetid ble han nødt til å gjennomgå samme ufyselige befølinger – bare verre for hver gang. Joss fikk med seg hvitsekkene hjem til ei glad mor, men klarte ikke å holde seg oppegående. Han karret seg til sengs med skjult gråt for hva han hadde vært med på. Til stor forundring for moderen og faderen.
Etter skoletid dagen etter hentet han det siste som var igjen oppe i skuret, men fra plankegjerdet forsto han at noe alvorlig hadde skjedd blant russerfangene på andre siden av plankgjerdet. Før den nysgjerrige guttegjengen ble jaget ned fra planken, hadde Joss forstått at en russer skulle ha klart å rømme. Det var stort virvar blant de tyske vaktene, mange flere av dem var kommet til fra leiren og bevæpnete soldater sprang rundt og saumfor alle leiegårdene, gårsplassene og hagene oppover Enkgata på jakt etter Nikolai som hadde kommet seg unna. Alt måtte jo skje før kveldsmørket gjorde det enda verre å få tatt rømlingen.
Tidlig på morran dagen etter – da ungene passerte russerleiren på vei til skolen, ble de skremt av å se tre russiske stakkarer hengende i hver sin galge. Til skrekk og advarsel for alle de andre av fangene etter rømningen dagen før.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar