Den uhyggelige meldingen om flyalarm vekket folk ved to tiden om natten og alle voksne og trøtte unger fra begge oppgangene i de fire etasjene kom seg hurtigst mulig ned i kjelleren - noen litt påkledd, andre i bare nattøyet. Folket som hadde kjellerboder med litt størrelse og uten alt for mye lagret med rask og rot, fant seg under flyalarmen noe å sitte på og et ullteppe å kunne tylle seg inn i om det var vinterstid og kulde.
Hestkaren Iver nede i Jystadgården brukte å overnatte i stallen, de gangene han etter arbeidstid - på grunn av for mye inntak av sterke saker - ikke var i stand til å komme seg hjem til kjærringa. Denne natta var flytoktene så intens og bråkende over byen at også han fant det fornuftigst å komme seg ned i kjelleren til tolva.
Han var godkompis med Jullen, så selv om han fremdeles var litt på rusken fikk han fortalt at han kvelden før hadde oppdaget en vettskremt russerfange nede i høyet. Han hadde skjenket stakkaren med litt av det som var igjen på flaska, slik at han uten større vanskeligheter sloknet fullstendig nedgravd i høyet.
Straks "faren over"- signalet lød, rasket Jullen sammen noe gammelt tøy – ei bukse, en genser, ett par beksømsko, ei nedslitt ytterjakke, skinnlue og en ryggsekk av noe eldre modell, der også noen brødskiver fikk plass. Jullen ble med Iver det korte stykket ned til stallen i Jystadgården.
Nikolai hadde våknet etter rusen, ble roet ned av Jullen og fikk på seg klærne. Hest-Iver visste råd - han plasserte den kamuflerte Nikolai med både skinnhu og ryggsekk, ved siden av seg oppe på sleden.
Karene var offentlig på vei til juletrehogst oppe hos gårdbruker Siim på Jonsvatnet – en velkjent solid motstandsmann med ei diger fjøsbygning med plass nok til å huse en rømt russisk krigsfange. Det ble ordnet med ett godt skjult tilholdssted bak grisebingen innerst i fjøset. Sjølingen kunne berolige dem med, at de få gangene de hadde hatt tyskere innom husene, var det for å hamstre ett eller annet.
Hva de skulle gjøre med rømningen ble et problem. Samtidig som det var store farer for hva som kunne skje med en russisk fange såpass nære innpå byen, var de fullstendig klare over sine egne problemer, ved å ta vare på stakkaren til ett annet form for fangeliv enn før – i ett grisefjøs på en gard oppe på Jonsvatnet. Også Nikolai kom til å bli svært redd og vaktsom når gardsfolkene gjorde fjøsstellet. Det var bare bonden sjøl og kona som kjente til at de hadde en russisk leieboer lengst innerst i fjøset. De passet alltid på at han hadde litt mat stående borte i en krok og la etter noen dager merke til at han selv på luringen ordnet seg med melk rett fra ei eller anna kua inne i fjøset.
Det holdt på å gå galt en av dagene i påskeuka.
Nikolai var ikke klar over at byfolk hadde lagt skiløypa innover marka i bakkehellingen like nedenfor fjøsinngangen og kom ut fra utedassen da to tyske soldater med ski på beina passerte fjøsdøra bare noen meter lenger borte. De kunne ikke ha unngått å sett den halv påkledde russeren utenfor den åpne skithusdøra , men de var høflige nok til tvert å komme seg i farta nedover mot Jonsvatnet. Nikolai kom seg skyndsomt bort til gjemmeplassen bak grisebingen. Først lenge etterpå fikk han roet seg nok til å skjønne at det de to representantene fra fienden hadde sett, var en barhodet norsk krabat på dotur på selveste første påskedagen i det Herrens år nittenfireogførti.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar