32.
Dagspressen rundt Lillehammer var elleville i sine omtaler om at det tredvetallige Scola Cantorum Ringebu – kommunens ferskeste kor – hadde debutert i en godt oppfylt Ringebu Stavkirke i sine vakre nyanskaffede korkapper.
Kort tid etter denne seansen, kom vår store salmedikter Svein Ellingsen til kirka i Ringebu, hvor han sammen med Kantoriet medvirket ved en Salmekveld, som i sin helhet var viet hans storslagne salmeforfatterskap. Blar vi gjennom vår salmebok, vil vi støte på navnet Svein Ellingsen mange ganger. Han er representert med hele 40 salmer – noen av dem riktignok oversettelser. – Dine hender er fulle av blomster, Noen må våke i verdens natt, Såkorn som dør i jorden og Vi rekker våre hender frem.
Kantoriet hadde ett program denne kvelden som var viet Svein Ellingsens forfatterskap og med melodier blant annet av Egil Hovland, Knut Nystedt og Trond Kverno.
Som en vanligvis pågående konsertarrangør, kunne jeg ikke dy meg og kontaktet dirigent Bjørn Moe for å inviterte Nidarosdomens Guttekor til Ringebu. Samtidig tok jeg på meg ansvaret for guttekorets konserter både i Lillehammer og i Sør Fron Kirke. Ved søndagskonserten i Ringebu Stavkirke med virket også mine sangere fra Scola Cantorum Ringebu. Derfor gikk innkvarteringen av Trondheimsguttene ganske radig for seg ved hjelp av Kantoriets foresatte.
Baktankene med besøket fra Domen i hjembyen Trondheim, var å få offentliggjort for de bevilgende myndgheter i Ringebu der nede i Gudbrandsdalen, at orgelet i Stavkirken var modent for både stemming og overhaling. Dirigent Bjørn Moe og akkompagnerende organist Øivind Pettersen fra selveste Nidarosdomen, assisterte meg velvilligst under de fleste av mine bakvaskelser i forbindelse med den dårlige tilstanden ved det utmerkede barokkorgelet i mangemillionklassen, som ble bygd så sent som i 1982.
Det koster rundt rundt førti tusen kroner å stemme orgelet her i stavkirken og de pengene finnes ikke på noe budsjett i dag.
Kirkevergen i Ringebu var meget bestemt.
Domorganist Per Fridtjof Bonsaksen oppe i Nidaros hadde jeg også invitert til en konsert i kirken, men orgelets forfatning gjorde dette utelukket og konserten ble derfor avlyst.
Som ved tidligere organiststillinger ble jeg oppfattet som ei "maskråk" og gikk på med krum hals om at avføring fra både husmus og flaggermus, samt støv fra sommerdagenes titusener av turister, var omtrent i ferd med å ta knekken på kirkeorgelet. Dette hadde folket fra den svenske orgelfabrikken fortalt. – Det trenges midler til både rengjøring, orgeloverhaling og til stemming – hvis ikke må all planlagt konsertvirksomhet annuleres. Det verste er at det vil gå ut over mitt nystartede Ungdomskantoris og forberedelsene foran neste års Italiatur -.
Det ble denne trusselen som fikk kommunens kirkeverge til å låne seg en Hoover støvsuger på gammelheimen.
-Rengjøring skal bli –
Den forhenværende lensmannsbetjenten var en pålitelig herremann, ukyndig, men allikevel påståelig med det som hadde med kirkens orgel å gjøre. Flaggermus og husmusdritt nede i orgelpipene var ikke så greit å få ut med en moderne Hoover, men gulvplankene, både under pedalverket og rundt orgelkassen, kunne ikke ha blitt renere.
Fra flaggermusene høyt der oppe i takbjelkene syntes organisten å høre adskillig ondskapsfull og kvekkende latter.
Baronesse Sophie Amalie Rosenkrantz og Oberstløytnant Poul Friedrich von Dresky, som fremdeles holdt hus rett under det vanskjøttede instrumentet, hadde mest sannsynlig ikke tidligere opplevd støvsugerlyd på sine gamle dager og forholdt seg stille og fredelig til alt dette nymotens levenet.
Etter at han på en dårlig dag må ha tatt en "ailler så liten " titt ned i budsjettboka, fant den forhenværende lensmannsbetjenten ut at frimerkekontoen for de kirkelige ansatte burde reduseres med noen kroner. Ved ett tilfeldig blikk på rubrikken ved siden av, kom det dessverre frem at både begge prestene og organisten hadde fylt på for mye fludium med bensin ved noen av sine mange tjenestereiser.
Sognepresten og Kapellanen hadde tenkt å bli i embetet i enda noen tid og begge gikk til innkjøp av hver sin sykkel, med stor nok bagasjebærer til både en dokumentveske og en liten koffert til bruk for den svarte paraplyen og prestekjolen.
Etter at sognepresten så vidt klarte å avverge ett slagsmål mellom hans spreke frue og den kvinnelige kapellanen, kom Ringebu Stavkirkes organist frem til at det kanskje kunne være fornuftig å søke avskjed i nåde og hurtigst mulig takke ja til formodentlig fredeligere "spællmannsjobb" nede i Porsgrunn – i den vakre Brevik kirke og til ett kirkerom som ifølge sogneprest Nils Kjell, skulle være garantert fritt for både flaggermus og slike prydgjenstander fra gamle tider under ett støpt kirkegulv som det var i Brevik moderne kirkerom.
Det skapte glede for både meg selv og min bolde viv, Eva, men også betydelig bekymring for arbeidsmengden ved den nye stillingen, da jeg overraskende mottok ett gullkantet skriv i en konvolutt pålimt offentlige frimerker:
-Fondet for Dansk-Norsk samarbeide har gitt ett Arbeidsstipend Til Terje Wangberg. Stipendet skal brukes til videreutdannelse, blant annet ved København Drengekor i Danmark -.
Tildelingen kom aldri til å bli brukt, for i Porsgrunn og Skiensavisene sto det å lese at organistens nystartede kor, Laudate Dominum, om ikke lenge kom til å dra på Sangens vinger til selveste Roma. Dermed ble det heller ikke noe av tilbudet fra Den Israelske Ambassaden om at jeg kunne få musisere på orgelet i Betlehemskirken nede i Det hellige landet.
-Du kan ikke få både i pose og sekk – kunngjorde møtelederen på stabsmøtet for de ansatte i Porsgrunn Prestegjeld. Her ble derimot gleden stor over at det allerede var kommet i gang ett barnekor ved Brevik kirke, med en stor flokk av forventningsfulle krabater av begge kjønn.
Dirigent Terje holdt seg på matta og navnet Italia ble overhodet ikke nevnt, slik han vanligvis brukte på sine første korprøver og selv om en og annen antydningen kunne høres i rekkene, etter at nyss om tidligere hendelser hadde kommet de unge sangerne for øre.
32.
Dagspressen rundt Lillehammer var elleville i sine omtaler om at det tredve-tallige Scola Cantorum Ringebu – kommunens ferskeste kor – hadde debutert i en godt oppfylt Ringebu Stavkirke i sine nye kor kapper.
Kort tid etter kom vår store salmedikter Svein Ellingsen til kirka i Ringebu, hvor han sammen med Kantoriet medvirket ved en salmekveld, som i sin helhet var viet hans storslagne salmeforfatterskap. Blar vi gjennom vår salmebok, vil man støte på navnet Svein Ellingsen mange ganger. Han representerer med hele 40 salmer, noen av dem riktignok i oversatt form. – Dine hender er fulle av blomster, Noen må våke i verdens natt, Såkorn som dør i jorden og Vi rekker våre hender frem. Kantoriet hadde et program denne kvelden som var viet Svein Ellingsens forfatterskap, og med melodier blant annet av Egil Hovland, Knut Nystedt og Trond Kverno.
Som opprinnelig Lamogutt kunne jeg ikke dy meg, kontaktet dirigent Bjørn Moe og inviterte Nidarosdomens Guttekor til Ringebu. Samtidig tok jeg på meg ansvaret for guttekorets konserter i Lillehammer og i Sør Fron Kirke. Ved søndagskonserten i Ringebu Stavkirke medvirket også Ringebusangerne, og inn-kvarteringen av Trondheimsguttene gikk radig for seg ved hjelp av kantoriets foresatte.
Baktankene med besøket fra Domen i hjembyen Trondheim, var å få offentlig-gjort for de bevilgende myndigheter i Ringebu der nede i Gudbrandsdalen, at orgelet i Stavkirken var moden for både stemming og overhaling. Dirigent Bjørn Moe og akkompagnerende organist Øyvind Pettersen fra selveste Nidaros-domen, assisterte meg velvilligst under de fleste av mine bakvaskelser i forbindelse med den dårlige tilstanden ved det gode barokkorgelet i mange-millionklassen – som ble bygd så sent som i 1982. –Det koster rundt 40 tusen kroner å stemme orgelet her i Stavkirken. De pengene finnes ikke på noe budsjett i dag. Kirkevergen var bestemmt. Domorganisten Per Fridtjof oppe i Nidaros skulle hatt konsert i kirken. Orgelets forfatning gjorde det utelukket, og konserten ble avlyst.
Som ved tidligere organistjobber ble jeg oppfattet som "ei maskråk", og gikk på med krum hals om at avføring fra husmus og flaggermus, samt støv fra sommerens titusener av turister, var omtrent i ferd med å ta knekken på kirkeorgelet. Dette hadde folket fra den svenske orgelfabrikken fortalt. – Det trenges midler til både rengjøring, orgeloverhaling og stemming – ellers må all planlagt konsertviksomhet annuleres.
-Det verste er at det vil gå ut over mitt nystartede ungdomskantoris forbered-elser foran neste års Italiatur -.
Det ble denne trusselen som fikk kommunens kirkeverge til å låne Hoover-støvsugeren på gammelhjemmet. –Rengjøring skal bli -. Den forhenværende lensmannsbetjenten var en pålitelig herremann, ukyndig - men allikevel påståelig – med det som hadde med kirkens orgel å gjøre. Flaggermus – og husmusdritt nede i orgelpipene var ikke så greit å få ut med en Hoover, men gulvplankene - både under pedalverket og rundt orgelkassen – kunne ikke ha blitt renere. Fra flaggermusene høyt der oppe i takbjelkene syntes organisten å høre adskillig ondskapsfull, kvekkende latter.
Baronesse Sophie Amalie Rosenkrantz og Oberstløytnant Poul Friedrich von Dresky - som fremdeles holdt hus rett under det vanskjøttede instrumentet - hadde mest sannsynlig ikke tidligere opplevd støvsugerlyd på gammeldagan, men forholdt seg stille og fredelig til levenet.
Etter at han på en dårlig dag må ha tatt en titt i budsjettboka, fant den forhenværende lensmannsbetjenten ut at frimerkekontoen for de kirkelige ansatte burde reduseres med noen kroner. Ved et tilfeldig blikk på rubrikken ved siden av kom det dessverre frem at både begge prestene og organisten hadde fylt på for mye fludium med bensin ved sine mange tjenestereiser.
Sognepresten og Kapellanen hadde tenkt å bli i embetet i enda noen tid, og begge gikk til innkjøp av hver sin sykkel.
Etter at sognepresten så vidt klarte å avverge et slagsmål mellom hans spreke frue og den kvinnelige kapellanen, kom Ringebu Stavkirkes organist frem til at det kanskje kunne være fornuftig å søke avskjed i nåde, og hurtigst mulig takke ja til den formodentlig fredeligere "spællmanns-jobben" nede i Porsgunn – i den vakre Brevik kirke - til et kirkerom som ifølge sogneprest Nils Kjell, skulle være garantert fritt for både flaggermus og slike prydgjenstander fra gamle tider under et støpt kirkegulv som det var i Brevik nyere kirke.
Det skapte glede for både meg selv og min bolde viv, Eva – men også betydelig bekymring for arbeidsmengden ved den nye stillingen - da jeg overraskende mottok et gullkantet skriv i en konvolutt pålimt offentlige frimerker:
-Fondet for Dansk-Norsk samarbeide har gitt et Arbeidsstipend til Terje Wangberg. Stipendet skal brukes til videreutdannelse, blant annet ved København Drengekor i Danmark -.
Tildelingen kom aldri til å bli brukt, for i Porsgrunn og Skiensavisene sto det å lese at organistens nystartede kor, Laudate Dominum, om ikke lenge kom til å dra PÅ SANGENS VINGER TIL ROMA. Dermed ble det heller ikke noe av tilbudet fra Den Israelske Ambassaden om at jeg kunne få musisere på orgelet i Bethlehems-kirken nede i Det hellige landet.
-Du kan ikke få både i pose og sekk – kunngjorde møtelederen på stabsmøtet for de ansatte i Porsgrunn prestegjeld. Her ble derimot gleden stor over at det allerede var kommet i gang et barnekor, med en stor flokk av forventningsfulle krabater av begge kjønn.
Dirigenten holdt seg på matta, og navnet Italia ble overhodet ikke nevnt på første korprøve i Brevik kirke, selv om antydninger kunne høres i rekkene - etter at nyss om tidligere hendelser hadde kommet dem for øre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar