33.
Å få innpass blant Vatikanets høye herrer er ikke gjort "over natta", men det skulle vise seg at det ble Romareisen i 1987, med Peterskirkens norske vikarkor St.Hallvard guttene, som ga meg de nødvendige kontakter for å kunne gjennomføre flere konsertreiser til Roma og Vatikanet og med såpass mange norske amatørkor:
Selve innøvingen av konsertprogrammet tok som regel ett års tid, og samtidig skjedde all denne skriftlige og telefoniske kontakten med Vatikanets "Egregio Signore", altså alle sjefene for de forskjellige kirkedepartementene i denne Pavestaten.
Inntil for få år siden, kunne jeg se min vennlige kontaktmann Piero Marino som Pavens nærmeste medhjelper under Peterskirkens tv-overføring av Midnatts-messen på julekvelden. Signore Marino var den høyeste av de faglige musikkens geistlige og musikalsk sjef for de liturgiske ledd, når mine kor fikk lov til å synge ved messer i Peterskirken.
Min andre kontakt var med Temistocle Capone, som bestemte hvilke messer vi skulle få synge i selveste Peterskirken, mens i den andre store Katedralen, Basilica Di San Paolo, var det de to høytstående prestene Isodoro Catenesi og Salvatore Romano som var de toppansvarlige for alle Messer og de var begge pertentlige til fingerspissene. Denne Katedralen er Vatikanets største etter Peterskirken, Deretter følger Patriarcale Basilica Di Santa Maria Maggiore, der den engelske patriarken D.J.David Lewes var øverste myndighet for både konserten og messene vi deltok ved.
Den øverste geistlige i Basilicaen Di San Lorenzo Fuori le Mura, hadde overlatt all myndighet til katedralens dyktige Maestro, Massimiliano Lamparelli.
Når det gjaldt alle offentlige Audienser og private samtaler med Pave Johannes Paul, har jeg ene og alene hatt med Prefettura della casa Ponteficia, James M.Harvey og gjøre. Audiensoverhodet var en svært så alvorsstemt Kardinal å ha med å gjøre, inntil han på luringa fikk seg overrakt en flaske Whiskey av beste merke.
Ved alle Romabesøkene har mine kor også sunget ved Collosseum, for både tusener av ville romerske katter og like mange turister fra hele verden. Tillatelser har jeg hentet hos Silvia Valentini ved Incoming Departement.
Om problemene har vært for store, eller når det har trengtes offentlig godkjenning av italienske myndigheter, for å få lov til benytte våre norske turbusser til og fra Peterskirken og andre katedraler, har jeg hatt den beste kontakt med den norske ambassadøren i Roma, Geir Grung.
I alle disse årene etter disse sydgående "utfluktene", har denne reiseansvarlige lamoguten spandert på seg mang en glalatter, når han tilfeldigvis har dumpet over et slitt eksemplar av den tids "Praktisk info, ang. Romatur", et helt spesielt skrevet papirark av noe uforståelig karakter ifølge flere fornærmede medreisende sangere. Notatene om hva som var tillatt medbrakt i hånd-bagasjen inne i bussen var bare høyst nødvendige ting, som toalettsaker og nødvendige medesiner i originalembalasjer – ellers kunne det bli mistanke om smugling og likedan var det bare lette klær for å ha under korkappene som var tillatt. Ledsagere som ikke sang i koret ble orientert om at de ikke kom inn i katedralene, såfremt de hadde bare skuldre og hvis skjørtelengden var over kneet.
En av sangerne i prosjektkoret Laudate Dominum Norvegia fra Porsgrunn og Skienstraktene, overrakte Paven en isbjørn i Porselen, mens en annen fikk komentaren "Dette må bli for varmt her på Petersplassen", av Paven, da han fikk hjemmestrikkede Selbuvotter overrakt i gave.
Hver eneste dag var alt for varm for de sangglade nordmennene og forbannelsen steg blant koristene, når de iført sine tunge korkapper ble pålagt av direttore å gå i prosesjon – først over Petersplassen og deretter inn i Katedralen for en ny prosesjon oppover den langstrakte Peterskirkens midtgangen - til ett attraktivt skue fra tusener av kirkebesøkende fra hele verden. Sangkvaliteten ble deretter, da direttore - til sangernes aller største forbauselse - forbød dem å bære med seg sine etterlengtede vannflasker under prosesjonen oppover Peterskirken til høytidsstemt orgelmusikk av Johan Sebastian Bach. Da ble etterdønningene med flokken av fornærmede og tørste sangere, ganske vanskelig å takle for dirigenten - veldig problematisk å være nødt til å skulle kunne beherske seg i.
Det ble adskillig svalere da de etter konserten i San Lorentzo fikk omvisning i katakombene langt der nede under den store katedralen.
En annen opplevelse ble det da en eldre munk på sykkel, møtte koret nederst på Petersplassen, medbringende helt nødvendige adgangstegn for å få slippe inn i Katedralen.
En annen opplevelse var da jeg i en samtale med Paven ble spurt om jeg som Trondhjemsk Lamogut hadde vært tilstede ved hans økumeniske gudstjeneste i Nidarosdomen under hans Norgesbesøk noen år tidligere. Jeg fant ut at det ikke var nødvendig å fortelle, at jeg bare hadde bivånet Pavens ankomst før hans besøk i Nidarosdomen, fra en enkel ståplass i Innherredsveien – øverst på trappen til Rosendal Kino, rett over malerforretningen til Hermann Nielsen der inne på Voldsminde.
Men det var ved denne anledning at Hans Hellighet sa "Gud bevare din familie og dine barn", noe som senere fikk avisene i Porsgrunn til å skrive "Dirigent Terje er kamerat med Paven".
De tusener av villkattene inne bak Collosseums murer virket ogs svært dorske i de tredve varmegradene, noe som formodentlig var grunnen til at de holdt seg ganske fredelig i ro, samtidig som de kanskje nøt korsangen av slitne folk fra Grenland der oppe i Norvegia.
Men turistkonserten ble vellykket, for det skapte latter blant de overopphetede Gladiatorene etter sangen "Ave Maria, Gratia Plena", da den humørfylt ble oversatt til "Kjære Maria, vær snill og slå plena". Det var ved kafèbordet senere på dagen, at den samme goddemte oversetteren kunne berette at han på grunn av gnagsår hadde søkt hjelp på ett apotek og bedt om SALVE. Over-raskelsen over de italienske ekspeditørenes høflighet ble stor, da alle bak disken løftet hendene til hilsen og svarte SALVE. Som oversatt til norsk betyr noe så vakkert som"Vær hilset".
Like ved Spansketrappen ligger Cafe Greco - ett av Romas mest ettertraktede spisesteder og stamkafeen til både Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Sigrid Undset og Edvard Grieg.
Under reiseplanleggingen ble min ansøkning om en norsk konsert ved etablissementet tatt imot med takk. Formiddagens seanse med sangere fra Norvegia, sjarmerte de mange applauderende gjestene som ble servert av høytidelige kelnere utstaffert med hvite hansker og med kjole og hvitt som antrekk.
Ekstra stas ble det da selveste direktøren og han hustru ble med som korsangere ved Mozarts, Ave verum corpus - til stor forfjamselse for både de andre førtitalls koristene, for dirigenten og for den gallakledde hovmesteren.
Det ble like stor stas for Direttore, da den store flokken Nonner som var tilhørere til sangen i San Paolo, høylydt kunne bemerke at de aldri hadde opplevd ett så veldisiplinert kor.
Endelig fantes det noen talatrengte kvinnfolk opp i dette mannsdominerte klosterlivet og som altså uoppfordret ga kordirigenten noen vennlige, oppriktige og avkjølende godord oppe i all varmen i de gamle ruinene inne i selveste Collosseum.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar