Utenfor Melkforsyninga på Buran, fikk Mindor rik anledning til å fortelle det imponerte reisefølget om Østbyens nasjonalidrett. For på fortauet var det flere karer i kortbukse og med turnsko på beina, som til stort leven med rop og tenders gnissel drev å veppa med en gummibasse, til stor glede for en stor skare av tilskuere, som hadde plassert seg både utenfor melkforsyninga og like bortenfor Burankafèen - på den andre siden av gata.
Interessen var størst for de to samegutta, som lurte svært på hvor gummien til bassen kom fra – noe slikt hadde aldri blitt laget av sykkelgummi der oppe på Finnmarksvidda, for der var de få syklene til for å kjøre med – og gummi-slangene derfor ikke til å bli brukt som leketøy.
De fire nyfikne hurtigrutepassasjerene holdt varmen sånn noenlunde ved hjelp av pleddene – de virket fornøyde med alt som var å få øye på fra hestevogna -. Hingsten oppførte seg eksemplarisk og viste gjenkjennende følelser siden lørdagsturen, da han uten anmodning førte hestevogna forbi Anders Buens vakre statue og inn i Lamoparken – der det tilfeldigvis fra Musikkpavljongen ble fremført midt-på-dagen-musikk ved Santalsmisjonens gitarspillende, kvinnelige sanggruppe. Uten tømmehjelp tok den seg en kvilestund ved bassengkanten like nedenfor kirken, der passasjerene - til stor overraskelse, ble fortalt at kirken øverst på bakken ikke var Nidarosdomen.
Monrad tok på seg oppgaven som hestepasser, mens resten av følget fotgikk oppover bakken til Lamokirka, der den store kirkedøra for en gangs skyld var ulåst. Det store, høye og lange kirkerommet lå i halvmørket – ikke ett eneste menneske hadde behov for kontakt med Vårherre, men ett brennende, levende lys sto i en stake oppe på selve alterbordet.
De reisende kirkegjengerne var tause som i graven og fant seg en samlet plass på den fremste kirkebenken rett ved døpefonten.
Det var Mindor som plutselig merket ett luftig trekk i luften, som om en dør var blitt åpnet og deretter lukket igjen. I ettertid kunne også Malvin innrømme at han hadde sett at talglyset oppe på alteret hadde flammet til – før det brått sluknet av seg selv.
Ingen kommenterte noe som helst, før den ene av samene, Jåma, lurte på om Mindor kjente til hvor munken egentlig holdt til - han som hadde gått bak den storslagne altertavla med Johannes Døperen.
Ingen av de andre i reisefølget hadde lagt merke til Jåmas spekulasjoner, for de hadde fått nok med å komme seg opp i vogna bak den rastløse Rampen.
Gampen steilet noe vederstyggelig, da den på plakatveggen utenfor Rosendal Kino hadde fått øye på den digre plakaten av den drivende hvite hesten hans Happalong Cassidy.
Hurtigrutefolket syntes det var skikkelig artig å få rørt litt på kroppen, selv om det var så vidt at ikke samegutta havnet på gateplan rett nedenfor inngangs-døra til kinoen.
Gampen fikk tydelig hjemlengsel til stallen borte på Prestegården, men kusk Monrad klarte å få roet den ned med å ta svingen nedover langs kirkegården og ned til endestasjonen for Trikken, der det fredfylte ekteparet fra hovedstaden ba om å få komme av vogna for å få kioskhandlet seg hver sin Lillebypølse med sennep.
Trikkekonduktør Spleis var pratsom mens han ventet på ny avgang – han klappet hesten og fikk fortalt folket oppe i vogna at han heldigvis hadde klart å få tak i ny leilighet oppe i Nonnegata, selv om den bare var på tre rom og kjøkken.
Monrad var tildelt ansvaret for å holde den fastlagte tiden for returen nedover til Midnattsol, men selv med litt ekstra plunder nede ved Strandveikrysset, klarte han allikevel å få både hest og vogn - ganske fornøyd, nedover til Brattørkaia.
Neste turistavgang ledet av Rampen, skulle ikke skje før dagen etter – og da ved anløpet av den nordgående hurtigruta Vesterålen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar