Både hestevogna og gampen sjøl sto velstelt og nystrigla utafor kaiskuret, da Vesterålen passerte Munkholmen på sakte fart inn mot hurtigrutekaia nede på Brattøra. Hestedoningen var denne dagen plassert litt lenger ut på selve kaia og de oppglødde tre kuskene hadde tatt oppstilling ved siden av vogna - i stram givakt og med de svarte Skalkene i handa, da de første av ferdafolket kom nedover landgangen. De fleste passasjerene så ut til å være litt fornøyde med å skulle tilbringe noen timer med fast jord under beina.
Hingsten Rampen hadde allerede i en times tid hatt mye havre å godte seg med fra muleposen, men virket litt amper da Vesterålen omsider hadde lagt til kaia og den var tydelig gløden på å få komme i gang med transporten.
Det ble litt knuffing blant båtfolket, da det ble klargjort at den staselige hestevogna bare hadde plass til fire av de mest elleville hurtigrute-passasjerene. Det ble den ganske dominerende tyske presten Gregor, som nesten forlangte at han og den vevre og stillferdige kona trengte hver sitt sete. De to andre ble etter loddtrekning to hektiske damer i femtiårene, som så absolutt skulle informere de omkringstående om at de var kjærester og brukte kjelenavnene Hilda og Hulda. Allerede før gampen kom i farta, ble de irritert over at Mindor dekket dem til over knærne med hvert sitt smakelig ullpledd.
-Vi e Bodøværinga å bruke alltid bare ett pledd vess det e nødvendig. Vi søv i samme senga åsså, vi -.
Den tyske presten Gregor ønsket litt fart i sakene og ropte "Schnell, kameraden" til en litt forvirret Monrad oppe på kuskeplass, før han fikk opp farten såpass at den tyske gubben følte det var fornuftig å folde sine hender, ett godt stykke før de passerte slakterhuset og brua over kanalen.
Kjærestejentene slo armene rundt hverandre, jublet og viste tydelig at fart var noe som de virkelig satte pris på. Prestefrua ble forlegen over intimitetene, hun sa ikke ett ord, men blåholdt på ei håndveske, der gubbens medbrakte lommelerke hadde sin faste reiseplass.
Presten Gregor ble stadig mer talatrengt, etter hvert som die frauen spanderte en aller så liten en fra den stadig minkende lerkebeholdningen og det vakte derfor temmelig til oppstandelse da veppisene inne på Buranhjørnet - i en innvilget pause fikk øye på den rakryggete Gregor prest, som sto midt oppe i hestetralla og med høy røst sang Wir fahren gegen Engeland. Det var Malvin som var dagens fortellende veiviser og fikk dyttet der alte kamerat tilbake på hans tildelte plass bakerst i vogna.
Rampen oppførte seg for en gangs skyld eksemplarisk mellom sjekene og slo seg blidelig til ro med muleposen med nok havre rett utenfor hoveddøra til Lamokatedralen, da en noe småslengen Gregor forlangte å få lede prosesjonen som tyst og stille ruslet inn i kirkerommet.
Som ved besøket dagen før, var det ikke ett menneske å få øye på inne i det store Gudshuset, men det lille talglyset oppe på alterbordet var også nå tent. De fant seg hver sin plass like ved døren til prestesakrestiet, men da Gregor ifølge hustruen hadde problemer med blæra, valgte han å trekke seg tilbake og å komme seg ut for å slå lens.
Bodødamene Hulda og Hilda, var tydelig grepet av stundens alvor og krøp inntil hverandre, etter at de først hadde vasket hverandres hals og hakeparti med hver sitt lommetørkle, som de på forhånd hadde fuktet i den lille vannskvetten som tilfeldigvis var igjen nede i døpefonten etter den siste dåpshandlingen. Den tyske prestefrua lot også nå som om hun ikke fikk med seg de små tilnærmelsene damene imellom – hun lukket øynene og nøt stillheten, så lenge gubben var i ett nødvendig ærend utenfor kirkemuren.
De tre kuskene Mindor, Monrad og Malvin satt andektig med skalkene i fanget og nøt synet av Hulda og Hildas litt hektiske omfavnelser i benkekroken like til siden for døpefonten.
Mindor merket samme lufttrekken som forrige gang, da det levende talglyset på alteret slukket og han følte også at den fredelige prestefrua ble litt urolig i væremåten på benken rett ved. Selv om kirkerommet nesten var helt mørklagt, kunne han tydelig se at det lille fruentimmeret tok opp den lille prestelerka fra håndvesken, og tok seg en skikkelig styrkedråpe – selv om den geistlige ektemannen hadde abdisert like før. Hun var snar med å tørre seg rundt munnen med ett lite kniplingslommetørkle, samtidig som hun med vidåpne øyne stirret mot alterpartiet.
Det var akkurat da at Prestefrua ble grepet av litt spesiell rastløshet – hun reiste seg brått og ønsket tydeligvis å få anledning til å forlate kirkerommet. De to turtelduene Hulda og Hilde rettet på klesplaggene og fulgte tett inntil hverandre den korte biten bortover til hestevogna.
Det var etter at hun hadde fått satt seg ved siden av sin prostatabefengte husbonde, at prestefrua spurte Monrad om munken inne i Lamokirka var fra klosteret ute på Munkholmen.
På tilbaketuren til Brattøra var de først oppom Kristiansten Festning, før turen i ett velsignet bedagelig tempo ble lagt forbi Nidarosdomen og nedover til kaia der hurtigruta Vesterålen lå og ventet på dem. Det var den tyske prestegubben selv som ba kusk Malvin kjøre raskt forbi Nidarosdomen.
Vannlatingsproblemene var slik at han hadde mer enn nok av bare ett eneste kirkebesøk i den alt for korte, tyske ferietiden. Noe Domenbesøk var ikke aktuelt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar