Den sørgående Hurtigruta Lofoten var svært forsinket på grunn av uvær over Follahavet, men de fleste passasjerene sto på dekket og var blitt ganske restituerte etter sjøsyken, da båten la til kai utenfor kjølelagerets store bygning.
De tre kuskegutta - fortsatt med en like oppkava hest, forspent den alltid så reingjorte kalesjevogna på fire hjul, hadde som de også ellers brukte, holdt seg kjent med eventuelle hurtigruteforsinkelser – likedan om hva grunnen for forsinkelsene kunne være.
At Lofoten på grunn av høy sjø over Folla, ikke skulle ankomme Brattøra før hele tre timer etter skjema, ble en strek i regningen og gjorde at de trakk ut lørdagens morrastund i stallen borte på prestegården. Da ikke gammelkusken Laurentius lenger orket å ha kortspelleran under samme tak, ba han dem få på seg klovneutstyret, ta med seg gampen og resten av utstyret og forsvinne litt faderlig fort ut av stallhuset.
Ved ankomsten nedover til Brattøra, viste det seg at sjøsyken hadde forlatt de aller fleste om bord og at det ikke skortet på nysgjerrige båtturister som gjerne tok seg en byvisitt, ved hjelp av en glattstrigla hest og ei staslig hestevogn med hele tre velkledde kusker til deres tjeneste.
De fire sjøfarerne som for noen timer forlot dekket på hurtigruta Lofoten, var noen svært oppegående personer som hadde berget seg for sjøsyken og så frem til mest mulig adspredelse på landjorda. Ytternamdalingen, båtbyggeren Brynjar med den sangkorinteresserte kona Esther, hadde entret skuta i Rørvik. De hadde slektninger i byen, men la overhodet ikke skjul på at de ønsket seg fritatt for slike familiebesøk. Det andre paret og som ble sittende i kjøreretningen, var det russiske paret Igor og Petruska. Hun var sangerinne med russiske folketoner som spesiale, mens han var utdannet organist fra konservatoriet i Leningrad. De hadde slått seg ned i Kirkenes, der han var blitt ansatt som kirkemusiker og samtidig leder for ett selvstartet Balalaikaorkester.
Kuskene Mindor, Monrad og Malvin ble allerede ved påstigningen nede på kaia fortalt at både det russiske ekteparet og de to fra Namdalen, ønsket seg en visitt til Victoria Baches musikkhistoriske museum inne på Ringve, men at namdalingene først ønsket seg en tur innom Lamokirka, der det skulle være ansatt en kirketjener som var født oppe i Bindal`n – på ett sted like nordom fylkesgrensen der de selv bodde.
Dagens kjørerute var klar og stemningen oppe i vogna utmerket, samtidig som det ellers så oppegående villdyret i front av doningen, for første gang siden overtagelsen viste seg som en eksemplarisk representant for hestestanden. Med en litt ekstra porsjon med havre og en liten neve med sukkerbiter før avgang, tok den til fornuften og lystret hver minste beskjed ved hjelp av tømmene fra en av kuskene.
Det mest forunderlige var da gampen på kommando, la igjen sin ganske store haug med hestepærer, litt i skjul ved den store og duftende pissoaren - like etter at de hadde svingt av fra Mellomveien for å komme seg bort til Lamokirka.
Som hestepasser tok Malvin seg en liten dupp bak i vogna, mens resten av reisefølget ruslet bortover til kirkens hovedinngang.
Mindor og Monrad hadde på forhånd bestemt seg for å følge ekstra nøye med på om det skulle befinne seg ett eller annet underfundig vesen innom kirkens murer – ut ifra det som de andre turistene kunne fortelle at de hadde lagt merke til.
Namdalsparet var svært oppglødd for en tur opp på sidegalleriet, mens russerne Igor og Petruska valgte å meditere i stillhet på en benk lengst fremme i kirkerommet. Mindor og Monrad satt slik til at de hadde fri sikt mot det brennende lyset oppe på alterbordet.
Det rådet en merkverdig og uvirkelig, spesiell stillhet og spenning i det dystre kirkerommet, da Monrad kunne se at lyset på alteret blafret samtidig som også Mindor merket den kortvarige trekken - som om en av kirkens dører var satt i bevegelse før alterlyset slukket av seg selv.
Ett mørkkledd vesen knelte ved alterringen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar