Brattørkaias arbeidende velkomstkomitè besto av ett par kaiarbeidere, videre han som var ansvarlig for å ta imot lina med den etterfølgende trossa, som en eller annen matrosen om bord på Hurtigruta heiv innpå bryggekanten.
Og så var det den fint parkerte hestevogna med tre fargerike kusker iført Skalk og rødt slips. En og annen bykaren som skulle ta imot ett eller flere feriebesøk holdt seg litt i bakgrunnen med en sykkel utstyrt med skikkelig bagasjebærer – ellers var det ikke ei sjel å få øye på.
Ved hjelp av en mulepose halvfylt med havre, hadde de tre nyetablerte Østbyomviserne sørget for at Rampen for en gangs skyld holdt seg noenlunde i ro foran hestevogna, rett under den digre fargeplakaten som kunngjorde det de ankommende bybesøkende trengte å se, straks de kom gående nedover landgangen fra hurtigruta Midnattsol.
Hestekjøretøyet tok bare fire eksemplarer av Vårherres fabrikkerte menneske-skikkelser, så det ble litt knuffing blant de ganske mange som ønsket seg en omvisningsrunde i godværet. De fire som gikk av med seieren, var to litt karra-volige karer fra Samelandet lengst nordpå og ett ektepar sørfra i landet, som ønsket seg litt forandring etter all utsikten av hav, med nordlandske bratte fjell og strender, og mens de allikevel måtte vente på sørgående båtavgang først utpå kvelden.
Kuskegutta hadde gått til innkjøp av fire fargerike pledd, som de la over knærne til de fire stemningsfulle passasjerene, men det ble litt trøbbel allerede ved starten av turen, for gampen ble tydeligvis litt hesteforbandet, da den ble fratatt muleposen med havren og umiddelbart etterpå gitt litt ekstra rykk i tømmene – for at den skulle komme seg i farta forbi Slakteriet og over den alt for smale kanalbrua.
De fire i "baksetet"syntes begynnelsen på turen virket skikkelig spennende, da hestevogna med stor fart, kom seg gjennom svingen fra krysset Kjøpmanns-gata, Olav Trygvasonsgata på bare to hjul og at passasjen over Bakkbrua virket svært smal – mellom trikken og hestedoningen.
Det skulle bli tøffe Monrad som fikk tildelt plassen ved tømmene på den første del av reisen og ved ett under klarte han å få den villstyrige Rampen i gangfart oppover Bakkgata, før de svingte til venstre bortover mot parken ved Bakkirka. Her ble det i forbindelse med en kort pause, fattet et trestemmig vedtak om at det var ett fullstendig unødvendig bruk av ressurser med hele tre velkledde karer på kuskebenken og spesielt når det fra godsetene i hestevogna ble bekjentgjort, at behovet for en pratsom veileder så absolutt var tilstede.
Før den frittalende Mindor tok plass mellom de to finnmarkingene, var de ganske raskt innom Bakkirka, der sogneprest Theodor Hesselberg hadde sluppet dem inn gjennom sakrestidøra, før han tok seg tid til å si noen ganske få Pauli ord om både liv og levned rundt om i Bakkestrandens Menighet.
Malvin - som var kjent for alltid å ha øynene med seg, hadde på vei ut tømt sukkerskåla i prestesakrestiet for sukkerbiter og gampen ble adskillig mere medgjørlig, da ferden gikk videre innover Kirkegata – med den jabbsjuke Mindor som femtemann på lasset.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar