Hvor skumle Rottenikken egentlig kom fra, var det ingen som i grunnen forsto – men plutselig en dag var han å se i fjæra nedenfor Lahammer`n. En rufsat, skjegget og langhåra kar med spade, rake og det som ellers trengtes for å holde på nede i en stadig voksende haug med stinkende søppeldynger, i sjøskråningen nedenfor den smale veistumpen som tyskerne hadde anlagt mellom Lamokaia og langs bergkanten innover mot Korsvika. Dette for å kunne drive sin videre krigføring fra en del nygravde skyttergraver på toppen av Kjærringberget.
Det var ungene som ga krabaten navnet Rottenikken. Det skulle også ha vært en annen kar ved samme navn innlagt inne på Reitgjerdet Sinnsykehus, men han drev visst ikke med den slags søppelarbeid... .
Fyren nede i fjærasteinene hadde ett noe skremmende utseende, noe som til å begynne med skremte bort både gjenger fra Lillebytraktene og de nedant fra Lamon. Modige Spainnet og den alltid vedheftede søstera fra Nordtvedtsgata nede på Svartlamon, hadde i ett av sine aller mest frekke og frodigste øyeblikk, sneket seg inn på fyren - og etter noen pågående forsøk, aller nådigst klart å få audiens inne i det lille krypinnet som Rottenikken ved egen hjelp, hadde satt seg opp – helt inne ved den bratte bergveggen. Årsaken til invitasjonen hadde vært bestikkelsen av tre ferske rosinboller, som de under planleggingen hadde nasket til seg fra bakerbutikken borte hos Spjøtvolds Kolonial Og Fedevarer.
Rottenikken innrømmet å være av skikkelig og stolt taterslekt oppant Ytter-Namdalen. Han var engang i sine ungdomsår blitt jaget derfra, etter å ha blitt beskyldt for både drap og voldtekt.
-Det va ij mæ -. Mere trengte han da heller ikke å meddele, noe han ga Spainnet og søstera tydelig og grei beskjed på.
-Sjøl om hain sjer ut som en farlig fyr - kommenterte Spainnet til søstera da de forlot ettablissementet, etter å ha vært med på å få i seg alle de tre boillan – som forøvrig viste seg å være fullstendig rosinløse.
Søppelfyrens utseende og væremåte tiltrakk seg ikke alt for mange fra nabolaget, men synet av fyren betød visst ikke noe som helst for skokkene av ufyselige rotter, som slo seg til ro nede i dyngene av matavfall og annet dritt og lort, som ble tømt nedover skråningene, etter først ganske hovmodig var blitt mottatt av Rottenikken sjøl, ved den oppsatte bommen – og det før de fikk komme frem til dyngene med hest og kjerre eller overlessede handvogner, når de ved strabasiøs hjelp av lite velvillige kailla fra heile Østbyen, aller nådigst kunne bli kvitt elendigheten - før de hurtigst mulig måtte komme seg vekk fra både Rottenikken og all den andre dritten.
Det ble de største av gutan oppe i Lavei`n og noen ganske få av samme kjønnet fra Rønningsletta, som mota seg opp til å foreta en del innhugg av noenlunde brukbare saker ute på "Søppelrotta" s domene, når han tilfeldigvis befant seg inne i sitt lille, selvkonstruerte husvære.
Ungene ble som regel alltid ganske raskt oppdaget fra det lille vinduet på skurveggen - og brutalt hjemsendt ved hjelp av både stokker, nævvabruk og ville kauk.
Dyngebesøkene avtok nesten umiddelbart, men planleggingen av nye krigshandlinger, ble ikke igangsatt nede i den ganske nylig oppsatte guttehytta i enden av potetåkeren, før etter at de sterkeste i gjengen hadde brukt en hel dag, på å grave opp ekstra djupe og skjulte fallgraver - som ble dekket med torv, bare noen meter foran forhandlingsbua, for å forsikre seg mot eventuelle nysgjerrige inntrengere fra både Korsvikadistriktet og oppe fra Voldsminde og Boligan. Det var nemlig blitt observert at også noen godt kamuflerte karer derfra, hadde vært frempå for å sikre seg ett eller annet utkomme fra søppeldyngene til skumle Rottenikken.
De spesialinformerte unge krigerne som møtte til det ekstraordinære krigs-møtet rundt sildkassebordet borte på potetåkerens gutteskur, var den nyvalgte møteleder Karl fra Laveintolv krigerne, Gido fra samme motstandsbevegelse, Ragnar fra Rønningsletta, Roffen fra Reinas supergruppe - og med litt ampre protester, selveste Spainnet fra Svartlamon og Per og Sigbjørn fra Tiagjengen.
Sigbjørn hadde kviet seg i det lengste, for han hadde nettopp – i en alder av bare elleve år – begynt med å skulle lære seg å spille bratsj borte på musikkskolen på Bakklandet.
Av de sju møtedeltakerne, var det bare Sigbjørn som motsa seg bruken av steiner som ammunisjon om dette skulle bli aktuelt.
-Æ ska no tross alt bruk en bue når æ øve på denne bratsjen min -. Sigbjørn ble uten protester, forståelsesfullt dimmitert fra hele krigsopplegget.
-Du kain slå dæ sammen med derre søstran Åse og a Grethe Wærås – dæm stille begge i Sanitetens avdeling fra Tiakorpset -.
Sigbørn bodde nesten vegg i vegg med de to, men selv om ingen av dem var så begeistra for Bratsj, hadde de ett godt forhold seg i mellom.
Det nærmet seg kampdag.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar