Etter denne lørdagsferden var prestefolkets fremste ønske å bli kvitt både hesten og karjolen.
Mindor, Monrad og Malvin var blitt både arbeidslause og fullstendig penglause etter den forsmedelige avslutningen med Lamokafèen nede i Strandveien. For ei tid hadde de husværet i orden – Mindor sammen med Eleonora i drengestua på prestegården og Monrad og Malvin oppe i loftsetasjen av bakgården til Biskop Grimkjellsgata nede på Lamon. Gammelkusk Laurentius fikk sove i samme rom som drengen Guttorm, ved siden av prestegårdsstallen.
Med god hjelp av kusk Laurentius rike overtalelsesevner, klarte Mindor, Monrad og Malvin å få til en avtale med presteparet, om at de - som en prøveordning, vederlagsfritt kunne få beholde stallplassen og overta både hesten Rampen, seletøyet og karjolen, mot at de selv sørget for dyrets ve og vel med både skikkelig stell, mat og drikke.
Det var vakre Eleonora, som fikk de tre hestekrabatenes tankegang til å samle seg om at hestebruken kunne bli aktuelt for noe annet enn bare til vanlige transporttjenester innen byens grenser:
Det trengtes ei stiligst mulig hestevogn med kalesje - med gode sitteplasser til fire passasjerer og en treseters kuskebenk i front. Etter en del undersøkelser hos andre hesteeiere, kom Mindor tilfeldigvis over en ganske brukandes sak i rommet bak stallen nede hos vognmann Sveen i Jystadgården. Han fikk overtatt den spesielle doningen mot ei flaske "førretifem", som godtgjørelse for å få den transportert oppover til prestegårdens stallplass.
-Ka inn i hampen ska dokker med derre storkarsvogna? –
Margot var nysgjerrig som alltid. Prest Leander ga blaffen. Som predikant hadde han fått mer enn nok av både hest og vogn for fremtiden.
Med iherdig hjelp av drengen Guttorms, ble nyvogna flikket og stelt over det hele for gammelt støv og mengder av skitt, før Rampen ble selet på og til adskillig motstand fikk plass bak sjekene, for en prøvetur oppover Rønningsbakken, med alle de tre brødrene på kuskebenken.
De var vel tilbake og med Rampen på stallplass at de offentlig kunngjorde hva det var som enstemmig var blitt vedtatt over en aller så liten karsk, på trebenken inne i stallkroken.
De tre foretaksomme MMM`ene hadde inngått ett kollegialt sameie, som drivere av ett veloverveid foretak med hest og vogn - som daglig ville stå til disposisjon med omvisningsturer innen Østbyens grenser, men kun for reisende med nord eller sydgående Hurtigrute fra kaia nede på Brattøra.
Den storslagne og oppussede hestevogna rommet bare fire turister foruten de tre kuskene og var også blitt påmontert en oppslagbar kalesje – til bruk ved eventuelle uanmeldte regnskurer.
De tre kuskene skulle stille i sine tidligere anskaffede svarte dresser – Mindor fra tiden som ansatt i Flatås Begravelsesbyrå og Monrad og Malvin i svartdressene fra de reiste rundt som Emmisærer oppe på Namdalskysten. Som hodeplagg skulle alle tre gå til innkjøp av hver sin svarte Skalk, ha hvite hansker og ett kledelig rødt slips til den kvite skjorten.
I de dager lå Hurtigrutekaia rett ovenfor den vakre Tollbua og med velvillig assistanse fra en av kaiskriverne, fikk de lov til å rydde seg en utmerket og lett synlig plass ved sørveggen av skuret. Her kunne passasjerene på både Nordstjernen, Midnattsol og Vesterålen se både hest, vogn, de tre velkledde kuskene og den velskrevne plakaten på veggen til kaiskuret:
ØSTBYEN RUNDT – med Mindor, Monrad og Malvin – Kollekt ved turens slutt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar