Det nærmet seg slutten på gildet – stemningen var høy og Margot gjentok seg gang på gang med å måtte synge "Å alle de var så kjekke å greie, ei var setertaus, ei va husholderske og ei budeie".
Med dårlig resultat, forsøkte Leander å dempe madammens kunstneriske innlegg, for Leander Prest tålte mere vodka enn hva han egentlig selv hadde regnet med.
Men etter en ganske kort stund, ble Malvin stadig oftere nødt til å forsøke å hindre Leander i å komme til orde, når predikeren gang på gang stilte seg disponibel for å kunne få forkynne noen belærende bekjennelser som kunne passe på nettopp denne solrike og gledesfulle søndagen.
Samtidig hadde også Monrad og Malvin mer enn nok med å holde Margot unna den eldgamle sengebenken, den Peter Wessel hadde brukt å slappe av på, før han tok navnet Tordenskiold, dro sørover og sprang over sjøen, mens kuglene omkring han sang - slik det sto i sangen om den unge krigeren inne fra Ringve.
Også ute på den romslige gårdsplassen var travelheten stor blant nysgjerrige museumsbesøkende, noe som ble grunnen til at Victoria etter en hektisk stund, fant ut at de åpne vinduene i Tordenskiolds gamle husvære burde bli holdt lukket.
Etter måltidet ble bordet tømt for hver eneste smule av matrester – for Margot hadde fått for seg at også alle de fargerike og snedige fuglene nede i andedammen hadde behov for en matbit.
Etter litt plunder med yttertøyet - men på eget initiativ, overtok prestefrua ledelsen av den lille gruppa, da de la veien gjennom parken med de høyvokste og vakre lønnetrærne, for å komme seg nedover til den spennende andedammen. Margot hadde på forhånd overlatt ansvaret for sekken med alle matrestene til gromgutten Monrad, for gubben sjøl, som kom ruslende ett stykke bak de andre og med en støttende Victoria ved sin side, var helt hinsides all sunn fornuft, hver gang han så absolutt - og alltid med Victoria ved sin side, skulle prøvesitte hver bidige havebenk, som de nødvendigvis måtte passere på skogstien nedover mot andedammen.
Både Mindor og hans egen yndefulle hustru Eleonora, prøvde sammen med Monrad og Malvin å tre støttende til de gangene Margot fikk problemer med ganglaget nedover den ujevne gangveien.
Alle fire var overlykkelige og frydet seg oppriktig, for at fruen Victoria rett før spaserturen og under vanlig russisk virak, hadde informert om at det ventet dem gode dager der inne på Ringve - om de bare skjøttet seg vel.
De merket fremdeles etterdønningene etter det sterke traktementet oppe hos denne forlengst avdøde Peter Wessel og innrømmet senere ut på ettermiddagen at overraskelsen hadde vært stor, da de på toppen av skråningen nedover mot den vakre andedammen, hadde fått øye på det oppstilte Lamostrandens Blandede Kor og der sangerne sto beredt til å stemme i med den aller første sangen på sin lenge planlagte søndagsutflukt i det strålende godværet.
Stemningen blant koristene var stor, og var for anledningen utvidet med gatemusikantene Kal med Fela, Ola Donk og selveste Flirop i bassrekka, den fredsommelige og høyt inspirerte Rudolf Neslund var tenor sammen med den populære broren Lagampen, mens selveste Nattens Dronning sang sopran blant mange andre blide syngedamer.
Tilhørerne var mange og straks de fikk øye på selveste Victoria, stemte koret i med den russiske Kalinka`n, mens den vakre fruen fra Ringve – i sine fargerike gevanter, elegant kom ruslende nedover gressbakken, med armen rundt livet på hele den store menighetens egen sogneprest Leander.
Som den gangen blainnakoret opptrådte på Tivoliscenen nede på Lamon, gikk både Mindor, Monrad og Malvin frem og stilte seg opp i sangerrekkene, der de med stor og åpenlys iver ble med på Stenka Rasin, mens Victoria sto å gråt under alle de fem versene, samtidig som en like rørt sokneprest tørket Ringve-madammens tårevåte kinn med hennes eget lille lommetørkle.
Det var midt under det siste omkvedet at det tragiske skjedde:
Borte ved andedammen, hadde prestefruen Margot nesten fått tømt ut alt av den store gråposen med fuglemat og var på vei langs vannkanten, da hun i påkledd tilstand og til sitt eget høylydte stemmebruk, snublet og havnet ute i dammen – ikke bare til stor overraskelse for de fleste fremmøtte, men også til kordirigent Emanuel – som med irettesettende utrop prøvde å dempe ned den plutselig så dårlige korsangen, på grunn av de mange ondskapsfulle og flirende koristenes, kortpustede sangstrofer midt under det siste refrenget på selveste Stenka Rasin.
Korsanger Mindor - som også en gang i svunne tider hadde berget lamopresten Gustav fra drukningsdøden nede i Korsvika, tok sats fra sangerplassen, kom seg ned til dammen, før han la på svøm og fikk berget Margot inn på land – rett foran beina til sin ektemann, som fortsatt ble holdt mest mulig oppegående av selveste Fru Victoria.
-Hva inn i alle dager er det du driver med da, Margot? -.
Margot var blitt tørrlagt ved hjelp av Victorias nedoversendte frottehåndklær og hennes smakfulle foillaskjørt, hvite blondepluse og bredbremmete sommerhatt, var blitt soltørket i den frodige blomsterengen – mens prestefruen selv tok seg en dupp like ved - i skyggen av en forlengst avblomstret syrinbusk og med en omsorgsfull prestemann ved hennes side.
Mindor, Monrad og Malvin hadde store forhåpninger for hva nye dager ville bringe dem - oppe på den vakre haugen, lengst der inne på Ladehalvøya - sammen med Eleonora og den umusikalske hingsten Rampen.
I lange tider, skulle de komme til å fundere på hvor munken borte i Lamokirka egentlig tok veien.
Ingen som vet – ingen som trenger å vite noe som helst.
S l u t t -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar