Det var klistret opp fargerike plakater rundt om på byens mange telefonstolper: Cirkus Berny var i anmarsj med sine elleville elefanter, dypsindige løver og livsfarlige tigre, nystriglete og elegante hester, luftige trapeskunstnere, slangemennesker og både korte og lange humørfylte klovner.
Verken Monrad eller Malvin kunne glemme sine dager som sirkusansatte møkkatransportører, før de la ut på den vidtomspennende tiden som veltalende predikanter oppe blant Ytternamdalens ganske ukristelige bygdefolk. Derfor foretok de en kjapp invitasjon til sine etter hvert litt faste og yndige loftsjenter, til en sirkusforestilling og med de beste nummererte plasser på den aller nederste benkeraden.
Foran forestillingen var det som vanlig anledning til å få besiktige dyrene både de største ute i innhegningene og alle andre inne i de forskjellige teltene. Av gammel erfaring hadde begge de tidligere sirkusgutta puttet bukselommene fulle av sukkerbiter, noe som de fra tidligere virke var veldig ettertraktede godiser både blant glupske hester, elefanter og en og annen ekstra langhalsede sjiraffen. Men de var ikke kommet mer enn halvveis nede i sukker-beholdningen, før de av en illsint dyretemmer fikk beskjed om å kutte ut dette opplegget med å skjemme bort dyrene – og det til og med like før at forestillingen skulle begynne.
Lamofolkenes aller beste benkeplasser nederst inntil den sagflisluktende manesjen, var forsynt med ei pute som seteunderlag – ellers satt folk på harde trebenker oppover i skråningene.
Forventningene var store og jubelen ble bare større og større. da blåsemusikantene oppe på lemmen over inngangsportalen, kom i gang med "Sirkuspolka`n går". De flotte hestene sørget for stilige løp inne i manesjen – ledet av den velkledde og toppkjente russiske hestedressøren Ivanov. Alt fungerte til stor glede for de mange tilskuerne, helt til en av de meste aktive hoppene bråstoppet rett foran Monrad og Malvin – der den ganske tydelig gjenkjente de to gavmilde sukkerbitkarene fra besøket ute i stallen og forlangte mer av samme gotterisorten. Før ansvarlige Ivanov rakk å forhindre enda flere sukkeroverrekkelser, hadde Malvin allerede rukket å sørge for de første godisene.
De tre digre elefantene laget storslagne show, helt til den minste av dem satte seg på baken, rakte frem snabelen mot Monrad, samtidig som den med høy røst forlangte ny forsyning av sukkerbiter nede fra gubbens djupe lommer. Denne elefanten viste seg å være den samme som hadde forvillet seg inn i Ilakjerka, forrige gangen da brødrene hadde drevet med aktiv sirkusvirksomhet.
Den gallakledde sirkusdirektøren mente han skulle klare å få kortet ned tabbekvoten en del, da han først kunne presenterte den vennligsinnede Løven som ble fraktet inn i det store buret og etterpå også to søvnige tigre.
Til stor jubel klarte klovnene å få opp stemningen, da de fikk herje rundt over alt oppe i tribunene, mens folk ventet på at sjiraffene skulle innta manesjen.
Den ene var lengre i halsen enn den andre og den tredje hadde en egen evne med å vri på det lille hodet, helt til den dro kjensel på både Monrad og Malvin, summet seg litt og dro strake veien rett over sagflisa - der de på første benk fikk servert adskillig med godt sukret føde.
Med noen håndgeberder opp til musikantene sørget den tydelig anspente direktøren for adskillig sterkere bleselyder, samtidig som han lot ett par av de frimodigste klovnene sørge for å flytte de to sukkerparene til plasser lenger oppe i tribunerekkene
Ved forestillingens slutt, viste kjendiserivirksomheten å skape lønnsom hyllest til både Monrad og Malvin, helt til like før de skulle starte hjemmarsjen over gangbrua mot Ilakjerka.
Til stor forskrekkelse kom den minste elefanten ruslende etter dem og med gjenkjennelsens blikk i sine store øyne, forlangte den å få utlevert de resterende sukkerbitene og som enda var igjen i lommene til både Monrad og Malvin.
Både Hedda og Emma ønsket seg snarest mulig hjem til prestegårdens øverste etasje inne på Lademoen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar