GAMLE DAGERS PRESTEBRYLLUP PÅ LADEMOEN
Det skulle bli litt småknuffing mellom prestedatter Eleonora og prestens skjulte og høyst ulovlige elskerinne Margot, de gangene når de tilfeldigvis råket på hverandre.
Den gamle og ganske senile Presten Gustav, som var havnet på Gammelhjemmet nede i Mellomveien, hadde dager og stunder da han virket ganske klar i væremåten, mens han andre ganger kunne være fullstendig hinsides. Kjennskapen til hvem folk egentlig var, kunne gjerne – og svært ofte - være mangelvare, når han ved sine egne navneopprop ga dem ugjenkjennelige identifikasjoner – alt etter både deres utseende og væremåter.
Gamle Prest Gustav kunne også bli brysom og krangelaktig. Han virket ganske klar oppe i hodet, da Eleonora kom til at det burde sørges for rette linjer når det gjaldt farens eiendeler og hans pengemessige tilstander, nå som han var blitt beboer på ett gammelhjem.
Hans eskede Margot var klar over sine manglende rettigheter ved Gubbens bortgang og datter Elleonora om sine egne når den dagen ville komme.
Gustavs egne kommentarer – en morgenstund da han hadde vært forunderlig påpasselig og talefør, var at han i høylydte ordelag nede i dagligstuen, klarte å kunngjøre at gammelpængan og alt han eide, skulle han ha med seg i graven.
- Rubbel og bit – sa han.
-Det blir ikke plass der nede til både deg, salongbordet og kommoden, kjære Gustav -. Margot kunngjorde åpent og oppriktig at hun ikke var pænglaus.
Dessuten hadde hun ikke lenger så alt for stort behov for kroppslig kontakt med det annet kjønn.
Det var akkurat da at beboeren på gammelheimen - senile og tidligere prest Gustav - fant ut at tiden var inne for at han ville gifte seg med sin tidligere elskerinne Margot – for skams skyld, som han ordla seg.
-Margot takket ja til tilbudet, etter at hun en tidlig kveldsstund hadde fått gamlingen til sengs oppe på gammelhjemmets andre etasje nede i Mellomveien.
Det kom til livlige antydninger om alt det som var ønskelig å skulle skje, både før og etter den nært forestående ekteskapsinngåelsen.
Gustav forlangte at hans brud skulle stå ved hans side - foran Herrens alter i hvitt. Likedan at de fra Gammelhjemmet og bortover til Lamokirka skulle transporteres i hans tidligere prestekarjol og med trofaste Laurentius ved tømmene.
Det tok noen dager med å få til avtaler om og med forlovere. Indremisjons-damene Hedda og Emma klarte ikke å motsi ønsket fra Margot, og etter Eleonora og Mindors dypsindige samtaler, kom de frem til at fader Gustavs ønsker og forslag bare måte vedtas i stillhet. Men de var litt i tvil om ville klare å få tak i en brudesvenn – og som orket å vandre oppover det lange kirkegulvet helt opp til selve alteret.
Prestebrudgommen Gustav ga tydelig beskjed om at han skulle vies i sin embetsdrakt – den svarte Samarien, med Pipekragen og det hele.
Den ganske storvokste bruden Margot fikk etter mye om og men, en avtale med sydame Høvik i Ladeveien nummer Ti, om å forsøke seg på hennes hvite brudekostyme. De to smålubne brudepikene som hadde takket ja til jobben, mente de selv hadde tatt vare på en del festlige antrekk fra tidligere tiders utskeiende, festlige aftener, mens prestens datter og arving, Eleonora og husbonden Mindor ikke fikk noen som helst problemer med antrekkene – han klarte fremdeles å komme inn i sin gamle konfirmasjonsdress.
Vielsen skulle skje ved den nye presten Leander og som høykirkelig geistlig, forlangte Gustav å få en kvinnelig harpistinne som musiserende deltaker fra orgelgalleriet.
Det ble invitert til det som Gustav mente kunne passe best etter en slik høytidelig brudevielse – han kalte det ett "Minnesamvær", med servering av Innherredssodd og med Sviskegrøt til dessert, kaffe med kromkak og hver sin rosinbolle - og tilslutt aftensmat, bestående av hjembaktbrød, påsmurt egg og gaffelbiter.
På den trykte invitasjonen hadde prest Gustav av gammel vane anført, at det som kollekt ved utgangen etter festen, ville bli anledning til å kvitte seg med noen kroner. Den høytidelige vielsesseremonien ville bli holdt i selve kirken, mens dette "minnesamværet"– som Gustav Prest så absolutt ville kalle det, skulle være i storsalen på Bedehuset på hjørnet av Fjæregata og Østersundsgata.
Det var ikke ukjent i menigheten at gammelpresten var blitt noe glemsom og at han også var temmelig sta av seg. Derfor ble han på forhånd pålagt å si best mulig greit ifra, om at selve gjestelisten ene og alene bare var hans eget ansvar:
Øverst på lista tonet navnet Flatås - sjefen for Begravelsesbyrået - ikke bare på grunn av at hans egen svigersønn, Mindor, hadde en bedrøvelig, men allikevel svært så sikker jobb i begravelsesbyrået, men like mye for å være gardert assistanse om det måtte bli påkrevet i løpet av festlighetene.
Gustav var ganske mye imot å måtte invitere svigersønnens litt for småkrakilske brødre Monrad og Malvin, men da ble Mindor ganske brysk, mannet seg opp og forlangte som helt naturlig at en deltagelse av hans aller nærmeste så absolutt skulle skje – dessuten var de to fast ansatt som gravere borte på den kommunale Lademoen Kirkegård.
Gustavs for lengst avdøde hustru Regine var gradert som nummer to på gjestelisten.
– Oppført bare for sikkerhets skyld –. Gustav smilte sjeldent, men nå lo han høyt og fullstendig åpenlyst.
Andre kirkesamfunn kunne ha godt av å se at det både levde og grodde innenfor Statskirkens menighetsråd og presteskap. Både Santalmisjonen, Hedningemisjonen, Israelsmisjonen, Indremisjonen ble invitert, men bare en eneste representant for De Siste Dagers Hellige fikk ett lite invitasjonsskriv i posten.
Klokker Emmanuel var en høyst velkommen gjest og fikk grei beskjed om å holde "takk for maten" talen.Den gutteaktige kirketjener Klaus hadde fått en ganske alvorlig ordre om å møte opp "for holde litt liv i lærvan", som presten ordla seg.
Invitert var også menighetsrådskasserer Idar – den alltid alvorlige, men svært omtenksomme godt voksne herremann. Alltid med ei svart notisbok og en tømmermannsblyant i vestlomma.
Det skulle serveres en likør til kaffen og ett glass Portvin til desserten, derfor mente prestebrudgommen at både kusken Laurentius og den råsterke gårdsgutten Guttorm burde være tilstede.
De andre gjestene på invitasjonslistene, bestod av både ganske mange faste kirkegjengere og de som Soknepresten direkte mislikte – folk som alltid hadde unnskyldninger om dårlige vær og føreforhold, som grunner for ikke å vise seg i kirkerommet til andre tider enn ved begravelser, vielser og på Barne-gudstjenesten på selveste Juleaftenen.
De aller fleste av de innbudte så frem til den planlagte og spennende kvelden..
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar