Predikanten Samuel hadde på forhånd pakket ned det aller nødvendigste i to alderspregede lærvesker og før de kom seg ned til Tandemsykkelen i bakgården, ble de til og med oppkledd med hver sin svarte dress og en alpelue i samme farge. Den noe sagnomsuste geistlige svarte paraplyen, hadde han hektet under sykkelstengene med to hyssingstumper, mens de to veskene så vidt hadde fått plass på bagasjebæreren.
Pengemessig følte de seg noenlunde brukendes velholdt, både på grunn av disse kronene etter sirkuset borte på Øya og at Samuel aller nådigst lot dem bli velsignet med det lille kollektbeløpet fra Torgmøtet kvelden før.
For å være garantert at det var nok luft i dekkene, kjørte de var innom Sykkel John Hansen i Innheredsveien, der de fikk med seg ei gratis sykkelpumpe og ei spesiell lita blikkeske med både lappesaker og ventilgummi.
Grusveien innover langs fjorden var svært tørr, etter lang tids oppholdsvær, men trafikken var liten og besto mest av gårdbrukerne langs veien som med hest og kjerre var bortom krambua for å få med seg både litt matvarer, ei bøtte med sirup, en åttring med spekesild og noen ganske få flasker med Aktiebrygeriets Pilsner.
Fra både gående og hestekjørende, ble det en del nysgjerrig glaning på de to svartkledde alpeluejegerne oppe på noe så sjeldent som en Tandemsykkel. Nysgjerrige, lange blikk kunne de også få øye på bak gardinene i gårdenes kjøkkenvinduer – de vinket til dem, men som oftest uten å få en hilsen tilbake.
Av Samuel var de på forhånd gjort oppmerksom på, at de måtte regne med å bli mistenkt for å være tatere ute på salgsturne. Men bygdejentene i sine blomstrete kjoler, viste åpenlys interesse borte på en eller annen melkerampen eller inne hos bygdas eneste handelsmann – men gløden forsvant da de to predikantene fikk av seg alpelua og prøvde seg på noen "Pauli ord" fra det medbrakte nytestamentet. Da trakk de seg i førstningen unna - inntil Malvin som var den minst dårligeste sangeren av de to, stemte i med en liten trudelutt – en eller annen melodonten som han mente passet best i akkurat det selskapet der og da. Da lyttet også de mest ukristelige av bygdefolket – jentene kniste skamfulle, gubban spytta snus i rettningen mot solisten, mens gammelkjærringan rettet på hårknuten i nakken, samtidig som de mest mulig dempet fikk ut av seg ett eller annet frodige gudsbespottende skjellsordet.
Første natta tok de inn på det minste pensjonatet som de kom over og som lå nærmest mulig grusveien. Eieren viste seg å være en kar som hadde god greie på både bedehusenes beliggenhet oppover i distriktene og kjente også litt til hvem det var som hadde kjennskap og ansvaret for utleie av gudshusene.
-Æ koinn ha fortært dokker my å mangt om derre bedehuskrabatan, dæm e itj bare bare dæm heller – mer sei æ itj her å no -.
Monrad bestemte seg for å ta ledelsen etter som han helt siden guttedagene hadde ment at broder Malvin var alt for tander og ikke uvøren nok til å våge å ta selvstendige avgjørelser om noe skar seg – når det var ett eller annet som krevde omgående vedtak. På det første bedehusstedet oppe i Overhalla klarte han både å oppspore formannen for bedehusstyret og å få overtalt den negative småbrukeren til å levere fra seg den digre smijerns husnøkkelen. Etter at de med kraftige bokstaver hadde klart å få skrevet ut og hengt opp noen plakater til bruk på de telefonstolpene som var plassert nærmest mulig bedehuset, fikk Malvin ordre om å få fyr i den svære svartovnen. Selv satte han frem en del rørstoler og tente tre talglys på det lille runde bordet foran talerstolen. Ett eldgammelt Brødrene Halspiano - med lysestaker på hver side av frontplata, var litt av ett blikkfang på gulvplass ved frontveggen, men uten hverken hans eller Malvins pianistiske ferdigheter kom det jo ikke til å bli brukt.
På forhånd hadde de kjøpt med seg ett ganske stort stykke med fyrstekake og ett par poser malt kaffe. På plakatene var det også skrevet at de møtende måtte ta med seg både kopp og skje, derfor hadde de bare bruk for den digre blankskurte bedehuskjelen, som de tilfeldigvis fant i ett av de høye skapene ute på siderommet.
Det nærmet seg andaktstid, var litt for varmt inne i møtesalen, men det begynte å lukte litt kaffe da det første mennesket viste seg i ytterdøra og fant seg plass i det tomme rommet. Det kom flere, for det ble uro ute i yttergangen, der Monrad andektig og litt klam i høyrehanda sto og tok imot folk med ett bukkendes velkomstord.
De åtte møtende virket både nysgjerrige og kaffetørste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar