Det lille stedet het for Kongsmoen og her var det nesten ikke ett menneske å se.
-En Gudsforlatt plass -. Det var Malvin som denne kvelden skulle holde andakten, derfor prøvde han seg på noen gjennomtenkte forkynnelsesord etter at de hadde konstatert at husnøklene sto i på utsiden av døra og at hele inventaret bare besto av ti rørstoler, en enkel lesepult og ett lite harmonium – såkalt salmesykkel borte i kroken.
-Her e det itj en gang en ovn. Dæm slår sekkert flok -.
Monrad var dyster til sinns og svært skeptisk i tankegangen, da han dro rundt og fikk hengt opp invitasjonsplakatene.
Tidspunktet for vekkelsesmøtet var som vanlig satt til klokka sju. Det skjedde overhodet ingen ting, men de ble begge både overrasket og glade da det dype ulet nede fra fjorden forkynte at lokalbåten Rollaug la til ved kaia. De kom seg ut på bedehustrammen med håp om i ett hvert fall å få øye på ett eneste bedehusinteressert medmenneske.
Ikke ei sjel var å se, med unntak av skipperen som vinket oppover til dem fra styrhusvinduet, da båten la ut fra kaia.
Uten noe møte – ingen overnatting. Monrad var fortvilet da de kom seg opp på Tandemen, etter å ha fått de makulerte plakatene ned i søppeldunken rett ved utedassen.
Sliten i både bein og hau la de i vei på den smale veien utover fjorden og passerte i ett bedagelig tempo gjennom tettstedet Foldereid, der de ikke fant noe Bedehus i det hele tatt – bare ei kirke øverst på åskanten.
Like før det vakre stedet Årfor, lå det ett lite forsamlingshus rett ved veien og fra samme plassen kunne de se utover stedet og den blikkstille fjordarmen, der det ikke var vanskelig å få med seg at hovednæringen i denne bygda måte være å drive med byggingen av fiskebåter, for borte i ei vik var det satt opp ei høy bygning der en ny båt var under bygging.
Forsamlingshuset viste seg å være ei gammel skolebygning for det sto Skaftnes Skole med gammelskrevne bokstaver over inngangsdøra. At det nå var gjort brukendes til dans og andre lettsindige begivenheter, forsto de av at utedassen var delt i to rom, med fem hull i rommet merket menn og hele ti på kvinnesiden.
-Fordervelsens hus –, konkluderte Malvin, da de inne i forsamlingsrommet fant ut at gulvvask var ett ukjent begrep for husstyrets medlemmer.
Det var ikke så mange telefonstolper i den lille bygda, men den vanligvis så innpåslitne predikant Monrad valgte å oppsøke selveste bygdas sentralbord i en sidebygning på gården Enebo. Her ble han tatt imot av ei livat kone, som både kunne tegne opp hvor stolpene var plassert og spandere en kopp kaffe med vaffelkak - påsmurt både gomme og geitost. Av det gjestfrie fruentimmeret Ågot, fikk han både demonstrert alle finessene ved ei lita bygds sentralbord og en lovnad om at bygdas lille blainnakor ved kveldens møte kunne komme for å underholde til Guds ære.
Den eneste betingelsen var at sammenkomsten måtte vær ferdig før det ble alt for mørkt oppe i den tidligere skolebygningen – ingen steder langs fjorden hadde enda fått innlagt strøm. Ågot var av den driftige sangertypen og før Monrad dro fra sentralen hadde hun ringt rundt til de åtte korsangerne, og med bestemt røst forkynt at de hadde å møte med sine nødvendige noteark, iført hvit sangerlue og den vanlige strikkagenseren.
Det ble ett givandes møte. Bygda hadde ingen medlemmer av Santalmisjonen, heller ingen som sto frem som tilhengere av Hedningemisjonen. På dette stedet var folk godlynte mennesker, som hadde si tru på at det muligens var noe som kom til å skje etter at gammeldagan med tid og stunder var vel overstått, men så lenge det va liv i lærven, mælka dæm kyrn sin, bygd båta, feska i fjord`n og i elva, sang i kor så leng dæm enda hadd dirigent og så var dem hjemom å produserte unger.
Fra hver eneste en av gårdene der i Årfora møtte det folk – både karer og kvinnfolk, unge og gamle, med og uten gitar og trekkspilleren het Guttorm og var en kløpper på spellet.
Verken Monrad eller Malvin kom til orde. – Tale er sølv, musikk og sang er gull – kunngjorde Ågot, da Blainnakoret på grunn av bygdas båtbygging satte i gang med "Jeg er en seiler på livets hav", med en som kalte seg for Brynjar som akkompagnatør på Zither og Ågot – eller Jålåt som hun brukte å kalle seg – som solist.
Livet sto høyt i taket og melkespannet - som fungerte som kollektbøsse fyltes ganske bra opp, mens hele forsamlingen sang den populære nysangen "Pengegaloppen".
-Det vart den bæste vekkelseskveld`n vi har hatt så langt -. Begge predikantene var fornøyd både med underholdningen og kollektbeløpet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar