Etter at de både hadde talt opp innholdet i kollektkurva, sovet på bakrommet til telefonjenta Ågot og fått på seg alpelua og den svarte predikantdressen, kom de seg litt skjelven og maroder opp på Tandemen. De syntes turen i Vårherres tjeneste så langt hadde vart lenge nok, for de nærmet seg storhavet og fikk for seg at de kanskje heller skulle ha vært engasjert som Sjømannsmisjonens forkynnere langs den forblåste Trøndelagskysten.
De syklet innom krambua hans Ole P. Fjær utpå Ottersøya, der de fikk ei mark kaffe gratis, mot at de inne i butikken sang "Fra fjord og Fjære. Fra fjell og dyben dal" til glede for mange kunder, der så godt som alle bar slektsnavnet Fjær.
Den lille ferga over sundet til Hurtigrutekaia, ble også ført av en viss styrmann Fjær, som ga dem hver sin gratis fergebillett for at de gjentok sanginnslaget fra krambua borte hos broren.
Det var hurtigrutebåten Midnattsol som la ut fra kaia på Rørvik uten det helt store antallet med passasjerer. Monrad og Malvin reiste på billigste måte, hadde ikke lugar og fant seg en brukbar plass i det store oppholdsrommet på tredje klasse ombord i skuta.
Til både forundring og forskrekkelse for de to predikantgutta fra Santal-misjonen, viste det seg at på grunn av ett større misjonstreff oppe i Brønnøysund, var det flere utsendte misjonsvenner som for en gangs skyld var samlet i bunnen av ett skip – for en gangs skyld lengst nede på rangstigen. Denne ekle uttalelsen kom fra en foredragsholder for De Siste Dagers Hellige – han hadde vært på turnè rundt hele Vikna, var fullstendig utslitt, men allikevel temmelig innmari krangelaktig. Det ble den samme småfrekke og talaføre pratmakeren, som foreslo at de som var samlet der nede undergrunnen burde presentere seg – i ett hvert fall kunngjøre i hvilket misjonsforetak de hørte hjemme.
Det var en høy og vomstor kar, som kunne fortelle at han nettopp var kommet fra Singapor for å representere Sjømannsmisjonen på vegne av ei gammel tante som plutselig hadde vandret heden. Mannen - som presenterte seg som Gunder, var skikkelig tatovert oppover begge de bare armene og nederst på den venstre sto det MOR ved siden av ett blomsterprydet anker.
Monrad tok ordet og fortalte at han og broren var Lamonittere og at de hadde tatt på seg predikantjobben i Santalmisjonen på grunn av at det var stilt en Tandemsykkel til rådighet for den lange ferden.
Israelsmisjonens utsendte var en ganske oppglødd yngre herremann, som reisevant stilte i hvit dress, med en rund kalott oppe på den bustede og alt for lange hårmanken.
Som kvinnelig medreisende fra Indremisjonen, kunne et heller taust og lite engasjerende eldre kvinnemenneske fortelle, at hun for en gangs skyld valgte å holde smaus i denne så spesielle forsamlingen. Hun var opprinnelig fra Ytter-Namdal`n og holdt seg standhaftig til dialekten.
– Æ gidde itj længer å værra ei jabbsjur når æ itj føle at nå`n følle me ka æ sei -.
Sistemann rundt det lange bordet med ett pålimt listverk for sjøgangens skyld, var en hissigpropp fra Samemisjonen, som fortalte at han i Brønnøysund hadde gått på sørgående hurtigrute i stedet for den som skulle gå i nordlig retning – han var småforbandet for at hurtigrutene passerte hverandre der oppe og derfor tok seg en kvil ved samme kai.
-Mæn skjit det samma – æg kainn ta mæ en tripp for å besøk ei ganske vulgær lita Ryp oppå Røros -.
Sjømannsmisjonæren Gunder fra Singapor, hadde modiggort seg i kroa oppe i Brønnøysund før båtavgang og var blitt pessantrengt.
-Æ trøng avlastning-.
Da han omsider igjen befant seg ved bordet der nede i avgrunnen, kunne han berette at de visstnok begynte å nærme seg storhavet Folla og at vinden ikke lenger kunne kalles for bris.
-Kainn vi ikke glæde Vårherre med å ta en Sjømannssang?-.
Han la opp sitt eget vedtak som ett spørsmål til resten av den stadig mere sorgtunge menigheten rundt bordet – etter hvert som sjøsyken tiltok rundt bprdet.
-Æ foreslår at vi heller tar "Voi Voi, langt oppi fjellet".
-Hold smaus -. For en gangs skyld var Indremisjonsrøsta ganske høylydt.
-Nu er det jeg som bestemmer-. Gunder slo litt for kraftig i bordplaten, slik at både de sju kaffekoppene og den eneste Vesstlandslefsa for gjennom den røyktomme lufta og havnet borte på nabobordet. Her reiste fesker`n med blankskjermhua seg, kylte en av koppene i retur, traff Gunder i bakhodet – noe som ga den hissige Samemisjonæren anledning til å få frigjort sine vidders ellers så neddempede følelser – han tok av seg det ekstra lange og smale lærbeltet rundt den fargerike kofta og langet ut med det- slik han brukte lassoen mot reinsflokken oppe på Finnmarksvidda.
Fiskeren ble fanget av lassoen og ble liggende urørlig under bordet, til stor forferdelse for Indremisjonsfruentimmeret. Dermed dasket hun til en av de siste dagers aller helligste fyren med en sart knyttet neve – før hun med høy og gneldrende diskantstemme klarte å få ut av seg:
-Hold kjæft – ellers kjæm Fanden sjøl å tar dokker ein etter ein, og da blir det ingen av dokker som klare å kom dokker av hurtigruta, når den lægg te kai bortpå Tollbukaia inni by`n -.
Forsamlingen merket at båten var kommet ut på Follahavets høye bølger. Misjonssambandets to representanter tok til fornuften, krøllet seg sammen bortover de harde trebenkene, før den allerede lettere sjøsyke kjekkasen fra Israelsmisjonen ba en felles, men noe deprimerende aftenbønn.
Som vanlig var Hurtigruta i byen til rette tid - allerede klokken seks på morraskvisten.
Misjonsgjengen takket hverandre for den velsignede reisen – litt hatsk i blikket, men med inderlige og klamme håndtrykk tok de farvel med hverandre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar