Den store barnedåpen skulle bli en stor og ganske forunderlig begivenhet. De fire søvnige fadderne oppe i Jomfruburet rakk så vidt å få på seg klærne, før de hadde bror Mindor på døra – han etterlyste de to viktige parene, før han og Eleonora selv våget å komme seg ut på kirkevei.
-Vi kjæm – om ikkje så brått -. Monrad var frimodig overfor Hedda, -Husk å ta med dokker banet -. Han var en kjekkas overfor broren.
Prestens barnebarns barnedåp var en begivenhet menigheten trengte å få med seg, før predikeren sjøl etter all sannsynlighet kom til å forlate sitt embete – til største skuffelse for hans egen del, men akkurat derfor var da også kirkerommet fullsatt. Under gudstjenesten var den pliktoppfyllende kirketjener Klaus ofte ute i Johanneskapellet for å lese av termometeret og sjekke varmeplata med den oppåstående vannkasserollen.
Prest Gustav var tydelig glad for resultatet etter sitt prekebesøk oppe på talestolen og til stor glede for tilhørerne tok han seg rikelig anledning til å vinke med begge hendene over hodet, før han begynte nedstigningen oppe fra prekestolen. En del av folkene nede i kirkebenkene kunne seg at klokker Emmanuel så vidt rakk å forhindre at Gustav snublet i det siste trappetrinnet før han nådde det teppelagte altergulvet. Samme klokker berget også presten fra å skulle ha på seg sin egen svarte ytterfrakk før han skulle inn for å foreta selve dåpshandlingen.
Kirketjener Klaus hadde for lengst kommet inn med dåpskannen og satt den på rette plass øverst på døpefonten. Såsnart presten kom frem til selve dåps- handlingen, var det ifølge gammel skikk og bruk, klokkerens ansvar å skulle fylle vannet ned i det flotte, store dåpsfatet. Forskrekkelsen blant både kirkens ansatt og den store forsamlingen ble derfor stor, da Gustav prest med den ene vide messeskjortearmen, klarte å velte vannkanna slik at fuktigheten ble stor for det overraskende dåpsfølget på første benkerad.
Det tok merkelig så lang tid, før kirketjener Klaus omsider var tilbake fra Johanneskapellet med en ny og oppvarmet vannbeholdning, men innen det hadde selveste Menighetsrådets forkvinne Margot, sørget for både ett noenlunde rent og tørt håndkle og noen beklagende ord til de aller fuktigste i dåpsfølget.
Det var i alt seks dåp ved Høymessen på denne søndagen og Eleonora og Mindors lille Mathias var oppført som siste dåp på prestens liste.
Ved den høytidelige gangen frem til døpefonten, gikk fadderne sist. Den stolte mor Eleonora bar selv barnet og første spørsmål fra hennes far ble: - Og hva er Deres navn -. Eleonora hadde ingen problemer med å forstå at seniliteten lå i utildekket beredskap der oppe ved døpefonten og hun dultet irritert til ektemannen, som ga sin svigerfar ett lite spark på skarpleggen. Dette gjorde at navnet Mathias kom presten for øre, før han bort på to av de fire faddrene klarte å skvette litt ekstra for både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånden. Det var da Emma og Malvin ble bedt om å gi hverandre hånden for at de hadde sagt ja til ekteskapet, at Monrad trakk Eleonora i armen for å få henne med ned til den nærmeste plassen i kirkebenken.
Orgelmusikken fra galleriet markerte at det hele var over, slik at de til med-følende menighetsblikk fikk muligheter for hurtigst mulig å komme seg ut av kirkerommet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar