Den festansvarlige bestefar og sogneprest Gustav, foreslo at dåpsfølgets inviterte kaffegjester åpnet seansen i storstua på Prestegården med å synge en kjærlighetssang i anledning av den spesielle dagen. Til ganske stor forundring foreslo han ett vers av Ja, vi elsker og forlangte at alle måtte reise seg.
De fleste ble sittende, men syntes at prestens sangvalg ikke var så helt urimelig. Fadderne Hedda, Monrad, Emma og Malvin holdt seg litt i bakgrunnen under bordplasseringen, men klarte å stue seg sammen lengst unna de vanligvis så oppjagete menighetsrådsmedlemmene. Rådets Margot presset seg på dem og viste tydelig sin interesse for fadder Monrad – hun fant seg en ledig rørstol og strevde støtt og stadig å skulle holde Monrads kaffekopp mest mulig full, samtidig som det hele tiden lå både ei kromkake og ett halvt wienerbrød på asjetten. Også småjålete kirketjener Klaus, lå hele tiden i mest mulig skjult beredskap etter den foreløpig ledige krakken ved siden av Malvin, mens Klokker Emmanuel ikke uventet fikk seg bordplass sammen med hovedpersonene Eleonora og Mindor, selveste Gustav Prest, resten av Menighetsrådets medlemmer og storbonden Edvard med odelsgutten Ola. Gårdsgutt Guttorm var som vanlig plassert ved kjøkkenbordet sammen med kusk Laurentius.
Dåpsbarnet Mathias sov ut kirkerusen i sin egen lille barneseng ute i drengestua.
Det skulle bli morfar Gustav som i sin velkomsttale fant det riktig å lure på hvor det var blitt av konfirmanten før han en stund etterpå undret seg storligen på om det var blitt nok vann til selve dåpshandlingen, etter at lekkasjen i døpefonten hadde utvidet seg.
Svigersønn Mindor berget så vidt svigerfarens sinneanfall, da han fikk roet ned den geistlige med at det tilfeldigvis var blitt kjent at det heldigvis befant seg en rørlegger nede i en av benkene.
Ellers hersket det både fred og fordragelighet i prestehjemmet, for etter beste evne klarte Monrad å få dysset ned litt av Margots pågang om ett enda nærmere bekjentskap - enn hva hun allerede hadde oppnådd, på den vaklende kjøkkenkrakken helt inntil Monrads høyre side.
Klokker Emmanuel ble mer og mer urolig til sinns da han merket seg at kirketjener Klaus så absolutt skulle lade vannet hver gang Malvin sto for tur.
Østmarkbonden Edvard var av den formening at hele forsamlingen kunne hatt godt av en godværets dagstur innover til Korsvikas bredder - og at alle som en etter en dukkert, var velkommen bortom gården for litt servering før hjemturen.
Det var Gustav Prest, som på denne høytidsdagen - og av de to mest ondskapsfulle fruentimmerne i Menighetsrådet, skulle bli den som fikk betegnelsen som festdreper, da han etter å ha vært ute på kontoret plasserte seg selv midt ute på stuegulvet, stilte vekkerklokka, trakk demonstrativt i bukseselene og ga fra seg en høylydt gjesp.
Avskjedsstunden ved ytterdøra var kort men fredelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar