18.
Etter at de begge ble plukket opp av Svart-Marja nede i Lusparken havnet de i fyllearresten, før de dagen etter – og til store protester, ble transport i samme kjøretøyet oppover til denne klinikken, der de ble innlagt på hver sin lukkede avdeling - etter å ha blitt ribbet for alle klesplagg og skikkelig rengjort, før de omsider ble lagt til sengs inne på hver sin sovesal – til stor nysgjerrighet for flere andre fullstendig tause og sengeliggende personer.
Etter at Gustav i noen høyrøstede ordelag hadde informert ett par kvitkledde pleiere om at han overhodet ikke hadde bedt om å bli transportert oppover til denne anstalten, ble han i sengeliggende og fastbunden tilstand kjørt over gangen til ett enerom, der den ene kortveggen bestod av glass - og hvor det befant seg ett eller flere mennesker på den andre siden.
Etter at han mot sin vilje måtte få i seg noen tabletter, falt han i tung søvn som viste seg å vare adskillig lenger enn han var vant til i hula nederst i bergveggen hos Rottenikken.
Etter ei tid, havnet han sammen med Sofie og en skokk deprimerte sjeler, i den spaserende tøffelgjengen bortover den lange korridoren i anstaltens første etasje. Det var ett stille tog, der tøflene var det eneste som de hadde til felles oppe i all denne menneskelige elendigheten, der det også fantes talatrengte individer som ikke torde åpne seg for andre enn de nysgjerrige, kvitkledde krabatene inne på sine velstelte kontoravlukker – rom med kunstige plastblomster i vinduskarmen. – Da øker vi medesinmengden, da – Takk for praten -.
Det var på seinkvelden at Sofie ble funnet livløs nede i kjellertrappen, med en tom tabletteske ved siden av seg. Ved matbordet tidligere på dagen, hadde hun sagt til Gustav at hun ikke orket noe mer - noe som gjorde at han hverken ble særlig oppjaget eller forundret over at hun tok sitt eget liv. Han svelget ned de fargerike pastillene som de kvitkledde brakte med seg til alle døgnets tider. Ble han alt for urolig fikk han sengeplass på ett av enerommene, tjoret fast med ei lærreim og gitt ei sprøyte med ett eller annet som sørget for søvn både vel og lenge.
Han forsto straks at ingen i den subbende gjengen hadde savnet han, da han etter noen dager var tilbake til korridoren. Gustav gikk og gikk, han spiste og han sov på kommando på like linje med alle de andre innlagte stakkarene – folk i alle aldre, fullbelastet med dårlig samvittighet for alt det de hadde gjort av galskap og det de slettes ikke burde ha tatt på seg i det vanskelige livet.
Gustav satt på en av benkene utenfor husveggen, men fikk ikke øye på henne før hun var nære innpå. Ulla hadde kommet seg oppover ved hjelp av den vanlige rutebussen nede fra byen og etter litt ba hun Gustav ta det med ro, før hun fikk fortalt at det var av gammelkona nede på Reina hun hadde fått kjennskap til hvor han skulle befinne seg.
Ulla lot som om hun var upåvirket av at han var havnet oppe på denne anstalten og fikk roet Gustav såpass ned, slik at han klarte å fortelle litt av grunnen til at var blitt tvangsinnlagt der oppe. De fant seg plass ved ett av bordene oppe på den store verandaen på baksiden av den digre bygningen og Ulla tok seg god tid – hun lyttet til det han hadde å fortelle og merket fort at han hadde godt av at hun hadde tatt turen.
Besøket gjentok seg ett par ganger i uken og en dag hadde hun tatt med seg Rudolf, etter at hun på forhånd hadde spurt Gustav om han kunne tenke seg å treffe sønnen. For de to voksne ble det ett vanskelig treff - det ble følelser som gjorde både gutten og dem selv forlegne, uten at han fikk noen forklaring på hvorfor moren forsøkte å trøste den fremmede karen.
Etter en tid innrømmet Gustav overfor Ulla at han var begynt å savne henne etter besøkene, at han følte seg ensom og så fram til nye visitter på ettermiddagstid. Mens det innlagte klientellet ble kommandert til sengeplass og middagskvile, kunne han lure seg nedover bakken til bussholdeplassen. Når hun ankom viste han usjenert glede og når hun forlot samme stedet klarte han ofte ikke å følge henne nedover den smale stien.
Det var Ulla som foreslo at han etter dette klinikkoppholdet, kunne ta på seg jobben med hagestell oppe i Jonsvannsveien og flytte inn i det samme uthusrommet som han en gang hadde hatt til rådighet. – Du har tid nok til å tenke over saken -.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar