19.
Han innså etter hvert, at om han etter denne oppbevaringen skulle forsøke å berge seg sjøl, ville resultatet bli den samme fylla, med ett liv uten fast bopel og i selskap med samme gjengen. Gustav stolte ikke lenger på seg selv.
Det var liten forandring på både huset og den store hagen oppe i Jonsvannsveien. Etter at sakføreren for godt hadde forlatt kontoret i tilbygget, hadde Ulla hatt hjelp med å fått tømt rommet for alskens reoler, bøker og dokumenter. Gustav ble tatt imot med både glede og godord, før han ble innlosjert i gammelkontoret, som var skikkelig nymøblert med både seng, bord og ett nødvendig utstyrt vaskerom.
Avtalen var at han skulle holde seg selv med det som hadde med mat å gjøre, og at han tok på seg stellet av hus og hage, mot noen kroner i fast godt-gjørelse.
Overgangen fra utelivet og det lange oppholdet oppe på anstalten, viste seg å skulle bli til mange uforutsette opplevelser både for Gustav selv og for Ulla. Den rastløse iveren etter å ville klare seg sjøl og likedan være i aktivitet med alt arbeidet ute i den store hagen, ble også slitsomt for dem i lengden. Rudolf var også en følsom krabat, som krevde sitt av mora og la fort merke til om ikke alt var som det burde være mellom henne og Gustav.
Ulla fant en døddrukken Gustav i senga på en tidlig søndagsmorra, etter at de ikke hadde hatt noe som helst kontakt på ett døgns tid. På grunn av denne episoden, ble det først ut på tirsdags ettermiddagen at han pånytt viste seg med riva ute i hagen.
Ingen av dem nevnte noe som helst om det som hadde skjedd denne søndags morgenen, før han selv la frem sine problemer og lot henne forstå at han trengte tid på seg, for å skulle klare å være fastboende oppe i ett villastrøk, etter alt han hadde vært igjennom. Ulla kunne lytte, noe som sørget for ett enda bedre forhold mellom de to – og at Rudolf ble tryggere med å ha Gustav i nærheten.
Eierne av nabohuset var de samme, som da Gustavs søster Emma i ett par års tid hadde vært hushjelp og hatt barnepassjobb av guttungen Sindre. Både Agdar og Nora mintes Gustav som en iherdig og dyktig arbeidskar hos nabofolkene Bernhard og Ulla, og slo gjerne av en prat over gjerdet de sjeldne gangene Gustav orket det.
Omgangstonen med Ulla hadde også bedret seg mellom nabofolkene, etter at den dypsindige ektemannen – hennes hjemmeboende sakfører Bernhard, hadde kommet under torva borte på Moholt kirkegård.
Det hendte at Gustav råket på Agdar og Nora – sammen eller hver for seg på vei inn til gjestfrie Ulla, for også guttene Sindre og Rudolf kom godt ut av det med hverandre.
Ulla la ikke skjul på at hun satte litt ekstra pris på barnefarens nærhet, og at han hadde slått seg til på eiendommen, trivdes med husværet og at han tok seg skikkelig av både alt hagearbeidet og flikkinga på selve huset. Hun var raus med både klapp og klem, når han noen ganske sjeldne ganger kunne trenges innomhus for ett eller annet gjøremålet. Gustavs tidligere selvsikkerhet var forsvunnet etter årene som uteligger - og alt det som fulgte med av fyll og spetakkel sammen med både karer og kvinnfolk til alle døgnets tider. Ullas tilstedeværelse ga minner om det som før hadde vært dem imellom, men han lot henne forstå hva det sørgelige utelivet hadde gjort med både kropp og sjel for hans vedkommende.
Gustav prøvde å skjule sine oppriktige følelser for henne, men Ulla var stadig oftere ganske imøtekommende og kunne bli ganske pågående ved å synliggjøre sine egne behov – både som den kvinne hun var og det medmenneske hun også ønsket å være – hun var jo også mor til hans egen sønn.
Han hadde kommet seg til sengs – hadde tatt natta litt tidligere enn vanlig. Ulla hadde tidligere på kvelden plassert Rudolf borte i nabohuset til Agdar og Nora og etter å ha blitt alene på lørdagskvelden hadde hun gjort seg klar for en uanmeldt visitt borte hos Gustav. Med ulåst ytterdør, rakk han ikke en gang å bli alt for overrasket, før hun under samme dyna lot Gustav etter hvert komme seg i møte med sin tilbakeholdte kjærlighet.
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar