På andre siden av Lavei`n lå Finnes Guttehjem og her bodde det både små og store guttunger, likedan noen få halvvoksne karer, som fikk bo der inntil de hadde kommet seg ut i arbeidslivet og skaffet seg en egen plass å holde til i. I Gido og Terjes skoleklasse var det flere barnehjemsgutter, unger som hadde hatt foreldre som var dødd fra dem, gutter fra hjem der det var dårlig med det økonomiske eller det var andre grunner hjemme som gjorde at guttene måtte få ett annet sted å vokse opp. Både Gido og Terje fikk gode kamerater blant guttene borte på hjemmet, en god og fin plass som ble bestyrt av snille frøken Holm, som sammen med sine hjelpere laget ett godt hjemme for den store gutteflokken.
Den eldste av dem var den malerbegavede ungdommen Karstein Keiserås, som under hele oppveksten var ivrig virksom med både tegning, akvareller og bilder med oljemaling. Karsten ble etter hvert en kjent kar inne i Østbyen, når han fant seg plasser rundt om med staffeliet.
En annen dyktig kunstner med pensel og palett var den lokale Arthuir Meyer fra Gardermoensgata – likedan storkunstneren Bjarne Næss fra Mellomveien som reiste til Paris for å videreutdanne seg, men som døde under oppholdet der nede.
Guttehjemsgutten Karsten ble en anerkjent ung mann, som fikk sin utdannelse hos store kunstnere i byen, før også han flyttet til hovedstaden og videre til Paris. Senere bosatte han seg i Stockholm – der han i alle år og resten av sitt lange liv, sørget for maleriutstillinger rundt om – både i Norge og i mange andre land.
Sammen med barnehjemskameratene, var Gido og Terje ofte på utflukter på storgårdene innover Ladehalvøya. De var nysgjerrige og fikk oppleve mye rart både inne på Lade, Ringve, Devle og Leangen. Her fikk de gode muligheter som hjelpere i stellet med både hester og andre husdyr.
De tre kompisene Gido, Terje og barnehjemsgutten Kjell begynte i samme førsteklasse på Lillebyskolen, men da den svære skolebygningen ble okkupert av tyskerne, måtte deres klasse begynne skolegangen i ett rom ved Guttehjemmet. Frøken Berit var fortvilet og verre ble det, da klassen i mangel på skoleværelse først måtte ta til takke med andre etasjen på Gråmølna Politistasjon, senere ble det Bakklandsskolen – gården der "umulige" gutter fikk sin lærdom, så flyttet de til Kværnø Handelsskole oppe i Prinsens gate og etterpå til selveste Norges Tekniske Høyskole, før de etter at krigen omsider var slutt, igjen kunne få starte med undervisningen borte på Lilleby.
Noe av det gjeveste som skjedde i dette skoleåret, var feiringen av den første 17.mai etter den fem år lange krigen. De tre klassekameratene stilte for første gang i kortbukse og småsko på denne vårdagen og med oppmøte på skolegården, der overlærer Øhren holdt sin hovedtale fra toppen av vaktmestertrappa før toget satte seg i bevegelse, med Guttemusikken først etter skolens flotte fane. Og ungene var blitt opplært i å gå i takt og å vifte med sine småflagg, mens de sang "Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange".Det ble en lang marsj – først utover til Katedralskolens gårdsplass og etterpå i det lange hovedtoget nedover de fleste av byens hovedgater.
Etterpå var det hjem til Bættasup og Sviskegraut, før det ble ny tur utover til midtbyen for å rekke Folketoget og Russetoget. Gido, Kjell og Terje var mer enn fornøyd, da det ikke var flere togavganger på denne jubeldagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar