Det sportslige som virkelig betød noe i denne Lillebyen`s gammeldaga var å hoppe tau for jentene, kaste femøres "på stikka" for guttongan, veppe med basse blant ungdommene og å kaste skotthyll for den litt eldre årgangen av gubber.
Den siste kategorien besto av innbitte skotthyllkailla, som stiv i blikket brukte den hellige søndagen til skotthyllkasting fra klokka ni og frem til bættesuppa var ferdigkokt sånn ved to tida.
Arenaen for virksomheten var rett utenfor hagegjerdet til det nedlagte pikehjemmet lengst borte ved Labækkens bredder. Gjengen hadde Martin Skansen – far til Terjes bestekamerat Gido som valgt leder – Martin var arbeidsformann på Bergs Maskin og hadde skikkelig kustus også på sine godt voksne skotthyllkompiser.
Og så var herr Skansen eier av en velholdt T-Ford av eldre modell. Bare det var betydningsfullt i hele Lavein.
De åtte kjempende karfolkene hadde ett høyt og allsidig forbruk av ord – særlig var Dævven, Hælvete og Fansmakt brukt og både skuffelser og eventuelle vellykkede kast av de blanke skivene resulterte i ett par slurker av Aktie-bryggeriets Pilsflasker – selv om drikkevarene kunne bli litt for lunkne etter hvert som tevlingene skred frem.
Det hendte at Lavein Skotthyllklubb inviterte andre i samme bransje til alvorsstemte tevlingturer innover til Ladebekkens leirete strender – liggende bare noen meter bortenfor Dampvaskeriet og like nedenfor Jegerhviles vakre hage. Både Ila og Øya hadde skotthyllklubber, mens beboerne oppe på Øvre Singsaker stort sett stilte i hvite antrekk og spilte Tennis på sine inngjerdede og folketomme baner.
For det var til Skotthyllturneringene innerst på Lilleby at folk møtte opp. Her hendte det at både Lakirka og Lamokirkas benkrader nesten sto tomme under søndagenes Høymesser – de gangene de kolliderte med Skotthyllklubbens arrangementer.
-Det gir vi oss fan i – dæm får lægg sånne kirkelige handlinga te ainna tide på døgnet enn når vi konkurrere -. Martin Skansen var bestemt.
Arrangementkomiteen ga seg blaffen i Sogneprest Paul Sæbøs muntlige påtale overfor formann Martin.
Veppekonkurranser med selvlagde sykkelslangeoppklipte Basselusker var mektig populært ute på gater og streder. Populære og forståelsesfulle Sykkel-Hansen borte på Strandveikrysset, var en inderlig velvillig leverandør av nedslitte og punkterte gummislanger. Han formante alltid nykommerne om at de måtte huske på å kutte av selve slangeventilene før de satte i gang med veppingen.
Hovedarenaen når det gjaldt vepping inne på Østbyen, var på fortauet utenfor Melkeforsyningen på Buran, for der var plassen akkurat passende og muligheten for leskedrikk med ripssaft var selvfølgelig alltid til stede inne på Burankafèen, i pausene eller når det også ellers var behov for en styrkende kaffetår med noe bitteti.
Daglige veppetreninger foregikk selvsagt også på det helt lokale plan, både nede i Ulstadløkkveien, eller utenfor Aktiebryggeriet nede i Strandveien. Oppe på Lilleby var det to arenaer – en nede ved Jystadgården, utenfor stallen hans Ivar Sveen og den andre - etter skoletid inne på gårdsplassen til Lillebyskolen. Plassen øverst i Gassverkbakken var også populær, for der hadde de Kafèen i hjørnet av Tia – der de både kunne få seg ett glass saft eller to og i en pause få tatt seg en kamp på fotballspillet borte i kroken.
Vinterlige utfoldelser skjedde som regel i Ladalens bakker innafor Smelteverket, der den bratte Stuaveggen og Grishusbakkene var ettertraktet, de korteste og minst bratte bakkene innerst inne i av Grishuset var populære for de yngste, men den flotte hoppbakken var toppers for de største gutta – med friskusene Helge og Bjørn fra Rønningsletta som de riktig storslagne hoppspesialistene. Og oppe på Rønningsletta bodde jo også syklistfenomenet Ragnar Nervik.
Fotballgutta fikk bedret treningsmulighetene, da tyskerne forlot landet og etterlot plassen utenfor brakkene på andre siden av veien for Finnes Barnehjem. Under krigen manglet de skikkelige fotballer og brukte selvlagde runde tingester laget av avispapir og hyssing. Men da tyskbrakkene ble tomme, var det en iherdig kar som ved hjelp av ei spesialkonstruert maskin, startet opp som ballprodusent i ett av de tidligere soldatrommene. Dermed var mange av fotballproblemene ryddet av veien.
Aking på kjelke eller liggende på selvlagde brett ble også en svært viktig sportsgren. For her hadde både Rønningsletta og hele Lilleby den flotte akebakken i Gassverkbakken. Der var starten utenfor Lillebyskolen - rett over Lavein 8 og endte utenfor Bryggeriet helt nede ved Strandveikrysset. Faren var når Bryggeriets vognmann Lyng fra Rønningsletta var i farta med hestevogna med drikkevarer eller når hesten hans Ivar Sveen var i ulage, på grunn av at vognmannen sjøl - ganske mye på rusken, lå bak på lasset uten å ha greie på hva tømmene egentlig skulle brukes til.
Men akingen var en ettertraktet beskjeftigelse nedover Gassverkbakken, som Stiklestadveien ble kalt på folkemunne inne på Lilleby.
Storgutta med slike skikkelige rattkjelker dro oppover til SS`bakkene øverst på Kuhaugen, eller de brukte Lahammerveien som akebakke.
En farlig men populær utskeielse vinterstid, var ungenes "Bråssjing" bakpå de få motoriserte kjøretøyene som fantes. Vettskremte sjåfører kunne stanse opp for å jage bort de bakpåhengende synderne, men det hendte også at Svart-Marjas Bøggiser – poliser - tok tak i pøblene, hvis de ikke først var observert i farta og klarte å rømme unna de svartuniformerte kjekkasene.
Både guttan og jentan inne på heile Lademoen hadde stor glede av den isbelagte Buranbanen og det samme gjaldt storarenaen oppe på Rosenborg, skøytebanen som inviterte til losing, med dystert lys fra høye master og ett par høyttalere som ga intime følelser mellom to kjønn – til dårlig lydkvalitet, men med musikk fra Nidelvensangen og Otto Nilsens mange forskjellige kjærlige viser. "Fattiggutan" fra Lavein måtte nøye seg med skruskøyta eller skøyter med taug eller lærreim som festem for da var Buranbanen rette plassen. Når gutta vaks seg litt større, kunne de bedrestilte stille med Hockeyskøyter oppe på Rosenborgbanen – der de hadde store muligheter for los med en av småpian iført strekkbukse, langt hjemmestrikka skjerf og ei kledelig skinnlue laget av kanin eller andre ville pelsdyr.
Terjes spesielle minne fra denne skøytetiden øverst i Statsingeniør Dahlsgata, var da han som passasjer på sin nyinnkjøpte sparkstøtting, tok med den haikende Nattens Dronning i full fart nedover Staten – til anerkjennende jubel fra skolekompisene.
Alt dette skjedde før Sverre Farstad, Henry Wahl og Hjalmar Andersen tok til med sine treningsrunder borte på Reinabanen.
På fine vår og sommerdager slo Laveinkompisene seg sammen og dro innover til Korsvika – både for å lære seg helt nødvendige svømmefinesser og å kunne fiske etter Dassmorten på berghylla ute på den flotte odden, der korgutt-kompisen Tore demonstrerte fra stupebrettet, hvordan man skulle stupe ut i den kloakkbefengte Trondhjemsfjorden.
Tore døde i svært ung alder og Terje mistet en god kompis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar