Skotthyllplassen på jordet ett stykke innafor de forlengst fraflytta grønne tyskerbrakkene, samlet timene før søndagsmiddagene ett titalls sportsinteresserte, skikkelige mannfolk. Karfolk litt opp i åran, med ett par pils fra Aktiebryggeriet på luringa i hver av baklommene. Småhaltende Martin fra andreetasjen borte i Laven Tolv hadde i mange år – også under krigen - vært en intenst spillende skotthyllkaill, sammen med ni andre likesinnede, øldrikkende, småfrekke i talemåten og pokerspillende krabater.
-Der bortpå har du ingenting å gjør, gut – moderen var en misjonerende, alvorsbefengt husmor i godt voksen alder. Hun var også en av dem som var raskest ute med kaldvassbøtta, når en og annen pågående hainhoinn etter mye strev og rabalder var blitt hengende fast i tisperompa, til upasselig besiktigelse for gatas småunger.
Det beste som kunne skje var når Frelsesarmèfolkene stemte i med sine sanger nede i tia og tolva gårdene. Eller når hun sang duett med junior ute på det nesten uisolerte kjøkkenet, samtidig somn fru Strand gjennom panelveggen - skjærende falskt - fant på å bli med på ett og annet refrenget.
Da ble det gjerne applaus veggimellom, for musikkgløden naboene imellom tiltok enda mer, når Harry inne hos Strandfamilien fant frem Stradivariusen, buen, harpiksen og notene til Kreizlers Liebestraum, før han langs altanen i fjerde, raskt og ledig kom seg inn til den velforberedte fiolinspillende Gunerius – for en oppløftende musikalsk visitt - som gjerne varte frem til midnatta.
Begge de selvlærte musikantene kunne bli mer og mindre småirriterte, når såpearbeidende Laffen i naboleiligheten ved den motsatte, tynne panelveggen også fant frem den spreke fela si og helt uforberedt for de to andre musikantene, satte i gang med noen uinnøvde strofer fra den sagnomsuste Fanitullen – og det allerede før han hadde rukket å stemme fela..
Det var etter slike hendelser at det ved kaffepausen nede på fabrikken dagen etter, gikk an å høre Laffen berette fra det musikalske veggmøtet med at "Dæm ble så begeistra at dæm banka i veggen".
Etter hvert kom det til å bli om å gjøre å kunne få laget litt mere blæst rundt fritida, både for arbeidsfolk og andre interesserte inne på både Lademoen og Lilleby.
Krigen var forlengst over og når det kunne forekomme at det ble litt kjedelig for alle dem som hverken hadde en hageflekk å stelle, eller ett nedslitt kjøkken-gulv å lakkere, trengte de mest rastløse noe å ta seg til med på kveldstid – selv for dem som hadde fått tilbake de beslaglagte radioapparatene sine.
Guneriussen visste råd. Han tilbød Bonsaksenorganisten noen kasserte Sunlight såpestykker, mot å ta på seg dirigentjobben for Fabrikkens nystartede mannskor.
Ikke lange tiden etter første øvelsesdag, oppnådde Maestro Ivar at økningen til sangkoret bare steg i antall - og at begynnerkoret på bare fire sangglade mannfolk, raskt ble til både ti og tjue såpekokere. Det kunne skje at flaggheiser Leif – til stor glede for folk i nabolaget - fikk opp flagget helt oppe på taket til fabrikken, når det ved spesielle dager kunne lyde korsang fra arbeidskledde såpekokere - nede i den velstelte fabrikkhagen, den lille plassen med store benker og den høytravende granittfiguren Gro – stående fredelig i stemorsbedet borte ved døren ned til fyrhuset.
For såpekokerkoret ble det selvsagt fritidsopptredener oppe galleriet hos`n dirigent Bonsaksen borte Lamokirka. Korets suksessrike LADEREVY i selveste storsalen i Folkets Hus, gjorde nesten alle Lamonitterne stolte. Kanskje enda mer. da de syngende kjendisene - med Ladefabrikkens egne, grønne lastebiler - dro på påskehelgas konsertreise til den vakre Mosvika - lengst inne i Trondhjemsfjorden. Organist Ivar B. kunne selvsagt ikke delta, på grunn av at han ikke hadde råd til vikarhjelp som organist - hverken ved Langfredag eller den første av påskedagenes gudstjenester.
Fabrikkkoret stilte derfor ved konserten i Mosvik kirka, med kontorfullmektig, Emanuel som vikarerende dirigent. Dessverre skulle det bli noe "fandango" allerede under `No livnar det i lundar, men da også noe mystisk skjedde midt under nadverdsalmen, snudde dirigent Emanuel seg resolutt mot det fullsatte kirkerommet med å forkynne: - Beklager, men organisten har gitt os feil tone !
Såpefabrikkens arbeidende mannskor reiste fra Mosvikbygda i fred og fordragelighet - både med hverandre og med`n kontorfullmektig Emanuel.
====
Han gammel-Johan Hassel med snadda, var ansvarlig snekker, med både høvelbenken og sponhaugen stående i ett eget verksted oppe på storloftet i fabrikken. Der hadde han også siin lille koskrok med både ett lite bord og en sengeplass på luringa – velplassert og godt skjult bak noen finerplater.
Det var kjent blant arbeidskompisene, at han Johan mislikte å skulle betjene vaskepulvermaskinen, så han sørget alltid for å se opptatt ut, om en av sjefene tilfeldigvis dukket opp på snekkerloftet hans og oppdaget at loftsjobbingen av og til ikke ga positive resultater.
Artigkar som han var, hadde han stor glede av å demonstrere for nysgjerrige kikkere, hvordan han med utsøkt teknikk også klarte å kamuflere sine behov for bruken av snadda. Så snart en av sjefene nærmet seg - og uten å ta hendene fra vaskepulver embalasjen, senket han med blyg mine sin litt hovne munn, intenst pattende på den krumme julenisse-snadda slik at røykstasen ubemerket fikk sin plass i den øverste skjortelomma – til store glede for tilskuerne utenfor manesjen.
Den samme piperøykende Johan Hassel karen hadde som alltid ellers – og spesielt før jula - gjort seg ferdig med selve jobben oppe på loftets snekkerverksted - og det en time tidligere enn alle andre arbeiderne nedover i etasjene. På såpefabrikken var dagen slutt først klokken fire – selv om det var juleaften dagen etter.
Gamle, førjulstemte Johan fordrev den siste timen med klesskifte over en kald kaffetår, stående midt oppe i en stor dunge med høvelspon – bare iført ei sid, kvit langunderbukse med merkbare knekk i knærne – og selvsagt med snadda på plass.
Plutselig går snekkeridøra opp - og selveste Direktøren ankommer ubedt, for å ønske også snekkermesteren ei velsignet julehøytid - samtidig som en forfjamset snadderøkende, kvit underbukseikledd snekker - griper nærmeste langhøvel med begge hender, før han setter i gang med ivrige høvlebevegelser oppe på en på forhånd julereingjort høvelbenk.
–God jul, da, Hassel -. Med stor forståelse forlot Direktøren snekkeren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar