Straks etter frigjøringen kunne det registreres ett stadig økende antall av både voksne og ivrige guttesamlere, på jakt etter mangfoldige etterladenskaper etter fem års germansk oppbevaring av alt mulig slags ting og tang - ikke alltid helt ufarlige saker.
Tyskbrakkan og alle tilbyggene som i årevis kom til å bli stående på de forskjellige stedene rundt om på heile Østby`n, ble til å begynne med ofte brutt opp av gjenger, på saumfaring etter okkupantenes gjenlagte småsaker. To av de meste forbryterske kompisene i Tolva – Gammel-Erik og herværende skribent – kom på ett dårlig planlagt tokt - men til aller største fornøyelse - tilfeldigvis over en uåpnet pakke med signalraketter og endel etterlatt gevær-ammunisjon. De to niårige kjeltringene hadde naturlig nok fått med seg at oppsendte raketter gjerne hang lenger i lufta ved hjelp av en fallskjerm, og kom etter nøye vurderinger frem til, at en slik sak forhåpentligvis kunne befinne seg ett eller annet sted inne i tingesten før den var blitt sendt tilværs.
Ved god hjelp av ei øks og en solid vedstabbe, rakk vi bare å obdusere ett par av de seks rødfarve-emballerte ulumskhetene, før hele opplegget brutalt fikk en slutt ved hjelp av en innstormende vognmann Sveen – som etterpå mente å ha forhindret to idioters avreise fra denne jord.
Men de to aktive krabatene ble ganske raskt enda mere beryktet, etter at en av dem hadde snoket til seg en godt gjemt fyrstikkeske oppe i moras kjøkkenskap og som ble til stor hjelp, da de etter litt plunder fikk fyr på bålet borte på potet-jordet, som nødvendigvis trengtes for å få igang avfyringen av all denne denne fantastiske gevær-ammunisjonen. Under ganske langvarig `forståsegpåersk` planlegging, var krigerne kommet til at at skuddene måtte spredes best mulig i en lengderettning utover på bålet får å få til en størst mulig effekt. Selv krøp de ned i grøfta borte ved de frodige ripsbærbuskene, etter at Nittedals-eskas innhold nesten var oppbrukt og at gammel-Erik to ganger hadde ropt "Fyr her". Alle formaliteter skulle dermed være i orden, selv om spregnings-matter overhodet ikke hadde vært med under planleggings-forhandlingene.
Karene trakk luene godt nrd over ørene. Resultatetene lot vente på seg, men når krigshandlingene omsider var kommet igang, ble det ett overvettes til leven. Skuddene gikk av ganske samtidig. Noen av dem peip rundt hodene på de to nede i skyttergravene, andre i rettning av Pedersengården på hjørnet av Enkgata, og noen mot Gammelgården - hvor ett par traff det gamle stabburet, ett gikk rett i glassruta, og flere må ha råket rett i veggen til Johnsenfolket i hovedhuset – for der singlet det av glass fra det ene kjøkken-vinduet. Salutten tok ikke helt slutt før bålet var nesten nedbrent, og de to iherdige kameratene, svært bryskt og i voldsomme ordelag var blitt overmannet av ett par forskremte karer på vei nedover gassverks-bakken - begge påtroppende såpekokere på vei til Palmin. De ble overlevert fader Gunerius, som den dagen ankom noe forsinket til kokeriet i tredje etasjen, etter først - under absolutt taushet - å ha fått anbrakt den villstyrige sønnen oppe hos moderen, og den like så aktive makkeren hjemme hos aleinemora, borte i vognmannsgården på hjørnet av Stjørdalsvei`n og Lavei`n.
Ungdommelige Gammel-Erik var tross sin svært så unge alder, temmelig robust i væremåten – og ganske modig både mot naboene oppover Enkgata og lærerne på skolen. Men med tiden allikevel ganske sart. og noen få år senere en velsigna og tekkelig korgutt hos`n Bonsaksen borte i Lamokirka.
Nordlandsgutten gjorde seg også beryktet med produksjonen av det eksplosjons-farlige ugresspapiret – produsert på luringa nede i stallgangen, ved hjelp av billig farvehandel-artikler og gamle Adresseaviser. I en sammenrullet tilstand nede i den ene buskselomma, kom den til å eksplodere nede i trapp-oppgangen på grunn av uforsiktig bruk av ett par fyrstkker, Både knikkersen og vindjakken fikk store skader ved eksplosjonen – gutten berget så vidt.
Selv sørget jeg under en fisketur i brattberget nedenfor Kjærringberget på selveste syttendemai-kvelden - ved hjelp av ett alt for kort fiskesnøre – å berge livet til den vadmels - dresskledte sportsfiskeren. Tørkingen av den tunge, gjennomvåte syttendemai-dressen gikk for seg ved hjelp av svabergene, under iherdige forsøk for med tørre klær helst å kunne komme seg hjem til den sjøvante, strenge mora oppant Sigerfjord i Vesterålen.
Moras høyst elskede samboer og Eriks kjære pleiepappa - av gutten kalt for Knotten – ble som arbeider på Canningen borte på Buran, en populær kar inne på Lilleby, som fast leverandør av fargerike og mangfoldige sorter med sildeboks-etiketter. Erik ble en populær formidler av lappene, før guttegjengene etter ei tid gikk lei av av å drive med bytteoppleggene.
Gammel-Erik – gokompisen - skulle i unge år komme til å forlate denne verden, etter endel år med folkeskole, guttekorsang og godt kameratskap på mange, kanskje litt for livlige måter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar