Sammen med den store skokken med unger, både nede på Lademoen og oppe på Lilleby, opplevde også Gido, Kjell og Terje mye og mangt som foregikk rundt om i de riktig gamle dager inne i denne bydelen Øst i byen.
Alle gatemusikantene og sangerne var gledelige innslag i hverdagene, selv om de hadde sine opptredener mens det var skolegang på Lilleby og arbeidsdager for de fleste voksne på både Lade Såpefabrikker, Ståltaugen, Lilleby Smelteverk, Norsk Bøttefabrikk-Nobø, Foki, Trondhjems Mekaniske Verksted, Nidar Sjokoladefabrikk og mange flere, men det var også travle dager for de hjemmeværende husmødrene med ansvaret for både barnestell, matlaging, husstell og lange, strevsomme dager nede i vaskekjellerne, før alle klesplaggene skulle henges opp til tørk ute på klessnorene i bakgården og etterpå strykes eller rulles på den digre klesrulla oppe på storloftet.
Det var selvsagt alle de hjemmeværende husmødrene, som kunne sørge for at gatemusikantene fikk kastet ned noen ører fra altanene, etter at de hadde musisert og sunget med endel oppkvikkende innslag i en grå hverdag. Noen av dem var adskillig mere selvsikre i valg av instrumenter enn andre. De populæreste var trekkspillerne, felekarene og sangerne, mens de som så mest tungsindige og beskjedne ut når de kom inn på gårdsplassene, var de som prøvde seg på kam med matpapir og de som spilte på slurva. Og da var nedkastingen av småørene - innpakket i litt avispapir, adskillig sjeldnere enn ellers.
Den mest attraktive for ungene var den Flosshattkledde lirekassemannen – han var en populær og sjelden opplevelse med sin flotte sveivekasse i mange farger
Det var andre, som for små og store unger viste seg å være til langt mere attraktiv underholdning enn musikantene og det var de litt for mange foillkaillan, når de ut på kvelden kom ravende hjemover midt i hestgatan, mens også deres egne unger oppholdt seg midt i flokken utenfor leiegården der de hørte hjemme.
Såsnart de fikk øye på den fulle gubben noenlunde midtveis borte i gata, satte de opp farten og kom seg hurtigst mulig hjem til moderen oppe i leiligheten – som for lengst hadde ventet bak inngangsdøra med kjevla i beredskap.
Problemet for både den ene og den andre i ungeflokken var at fyllikene kom blakke hjem etter pokerspillet og denne flaska med doinner, slik at de derfor ikke hadde noen midler igjen nede i bokselomma, som hjelp til å komme seg hjem med ei hestedrosje - som de også kunne klare å skjule seg i.
Det var også mang ei husmor som var nødt til å stille seg opp foran sjølingens arbeidsplass på lønningsdagene - der hun svært motvillig og etter noe krangel aller nådigst fikk utlevert den lille brunfargede lønningsposen.
Det hendte også at en og annen bortkomne krabaten forvillet seg fullstendig i landskapet under en rangel, slik at han av forståelige grunner fant det aller best å ta seg en lur nede i en eller annen grøftekanten. Som regel fikk kvilestunden en rask og ufrivillig slutt, ved at selveste Svarte Marjas uniformerte "bøggiser" - etter litt ekstra bryderi, klarte å få lempet den sovende karen inn i bilens vindusløse bakrom – for å få gratis skyss utover til en natts hybeltilværelse i enerom, inne i bakgården til Hornemannsgården borte på Torget.
Frokosten ved hanegal der borte i arresten var heller dårlig og temmelig smakløs, men alt bedret seg betraktelig så snart Polet – presis klokken elleve - fjernet rullgardinene for inngangsdøra.
Han som ble kalt "Fem på Elleve", ba alltid ekspeditøren om å få pakket inn varen så den så ut som ett finbrød.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar