Matmangelen under krigen, gjorde at også mange av beboerne i leiegårds-kvartalene på Lilleby, folkene nede på Nerlamon, de som bodde oppe på Rønningsletta og ellers innover Ladehalvøya, trengte å hamstre mat fra bondegårdene rundt byen. Etterspørselen var størst etter egg, kjøtt og flesk og det ble til at Terjes foreldre klarte å komme i kontakt med en gårdbruker ute på Byneset. For å komme seg dit gikk Bynesbussen langs fjorden, for gården lå lengst ute ved kirka.
Slike reiser var totalt ulovlig ifølge det tyske reglementet, derfor måtte bonden etter ett par hamstringsturer fortelle far Gunnerius at tyske soldater hadde begynt å kontrollere bussene, der de beslagla alle matvarene som de reisende hadde oppbevart i ryggsekkene.
Resultatet ble at Gunnerius ble nødt til å vandre til beins over Bymarka og Storheia, for å komme seg ned det bratte Skaret, før han kom frem til gårdsbruket nede på Berg – og etter mathandelen samme vei tilbake mot byen. I tillegg til hamstringsturene fikk de lov av eieren å sette poteter på ett jorde oppe på Jonsvatnet, der de på samme sted kunne få lov til å stikke og tørke torv borte på ei myr. Dette ble godsaker til fyring i den store svartovnen inne i stua, ved siden av koksen som ble kjøpt på Gassverket nederst i bakken der de bodde. Den laveste sekkeprisen var for koksavfall – vanlig koks var adskillig dyrere og noe tyngre for Terje, de gangene han klarte å få med seg en sekk på rattkjelken oppover Gassverkbakken.
Torgeir var også så heldig å få være med på lasteplanet til Lade Fabrikkers grønne biler, når de kjørte sine arbeidere oppover til bygda Rennebu, der de mange ansatte fikk hogge sin ved til eget bruk.
Samme såpefabrikkens lastebiler spanderte også populære bærturer helt oppover til både Selbu og Meråker. Da var lasteplanet overbygd med ett tak av solid presenning og med flere benker som plass for de bærplukkende såpekokerne.
Denne fabrikken – også kalt Palmin, hadde over hele vestveggen fått malt på sin reklame: "Klok av skade – Bruk tannkrem fra Lade".
Lade Fabrikker ble en kjent bedrift for å støtte sine arbeidere med sosiale goder i en tid som ellers bar preg av stor arbeidsløshet. Ledelsen inviterte til teaterkvelder, revyaftener i egen regi i Folkets Hus, årlige Julebord og så startet korinteresserte fader Gunnerius fabrikkens eget mannskor med egen dirigent, som var kontoristen Emanuel Eide fra Enkgata oppe på Lilleby. Som attraktiv instruktør for en tid, ble den populære organisten i Lamokirka, Ivar Bonsaksen forespurt om å hjelpe til, noe som førte til at kvaliteten etter hvert økte, slik at mannskoret til og med bestemte seg for å få til en sangertur innover til Mosvika med fabrikkens tre lastebiler – der lasteplanet var dekket av solide presenninger og slik som på andre turer bestod sitteplassene oppe på lasteplanet av harde trebenker. At en av de tre lastebilene havnet nede i veigrøfta like før jernbaneundergangen inne på Levanger, ble tatt med knusende ro, men at selve det sanglige ble av noe dårlig kvalitet, gjorde korsangerne litt mer dusemange under returen på konsrtreisen dagen etter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar