Vi som vaks opp inne på Lilleby, oppe på Rønningsletta og nede på Nerlamon hadde ikke kjennskap til om det var noen av oss som led noen nød på grunn av våre foresattes pengemessige problemer. At det muligens kunne forekomme at det var en eller annen gutten eller jenta som viste tydelige tegn på å være dårligere utstyrt i klesveien, ble ikke tolket dit hen at foreldrene måtte være fattigere enn de som bodde rett over gangen. Grunnen kunne heller bare være at de ikke stelte seg slik som de fleste andre gjorde.
Det var svært få familier inne i Østbyen som hadde så alt for mye å rutte med. De aller fleste som bodde i denne bydelen var arbeidsfolk med ukentlige utbetalinger i en lønningspose og der gubben fikk overlatt litt tobakkspenger, mens resten tok husmora vare på, til bruk for de vanligste regningene og til de daglige matinnkjøpene. Husleiene i leiegårdene inne på Lilleby var som regel 45 kroner hver måned – i tillegg kom lys, brensel og de månedlige forsikringspremiene.
Fattigdommen og vanskelighetene som kunne forekomme i noen av hjemmene, ble holdt godt skjult overfor naboene, inntil det kom offentligheten for øye, hvis gubben gjentagne ganger kom hjem godt i farten, alt for slengende og til alles beskuelse midt ute i hestgata.
De skamfulle ungene til denne hjemkomne faren, kom seg hurtigst mulig opp i leiligheten for å forberede mora på hva det var som ventet henne.
Men disse ungene kunne bli tatt ekstra godt vare på de andre kompisene straks de kom ned igjen. De fleste i gjengen syntes synd på dem – for ungene hadde omsorg for hverandres ve og vel.
Den vanligste guttepåkledningen i den grønne årstiden, var ei kortbokse, en strikkagenser, turnsko og ei lett lue på hodet. Jentene hadde foillaskjørt, en jumper, ett par små sommersko og de aller fleste hadde ei sløyfe i det lange håret. Som ekstra ytterplagg brukte de på vinterstid anorakk, en pjekkert og når det regnet, både sydvest, regnjakke og svarte og helt blanke gummistøvler. I den kalde og gjerne snørike vinter hadde guttene kvit langunderbukse, nikkers, en solid yttergenser eller en pjekkert, skikkelige beksømsko, tjukt skjerf, våtter og ei hjemstrikka finnlandshette på hodet. Jenten kledde seg i tjukke skjørt, ekstra varme strømper, hjemmestrikka gensere og side vinterkåper – og på beina solide vintersko eller solide beksømsko og på hodet fargerike strikkaluer, som gjemte det meste av både hode og ansiktet, samt ekstra lange skjerf som måtte være mest mulig attraktive å vise frem for venninene og kameratene.
Det ekstra moteriktige ble at også småpian tok etter mora og ville så absolutt bruke Muffer istedet for strikkavåtter. Men det var oftest når de skulle bruke finkåpa for ett bybesøk.
Som riktige finplagg skulle både gutter og jenter være iført matrosdresser og matroskjoler – og med ei blank plystrepipe i brystlomma.
Fru Høvik oppe i tredje etasjen i Tia ble til Lillebys mest populære kvinnfolk – hun ble SYDAMA og levde livet både som mor for to storvokste gutter og var ellers ei svært travel dame som syerske og reparatør av alle mulige slags brukte klesplagg. Ungene i Lavein vaks, men det gjorde ikke klærne og fruen Høvik tok på seg alle slags sydamejobber når mødrene kom med sine respektive unger og med armene fulle av brukte ting som skulle tilpasses og repareres.
Snillere, fredeligere og dyktigere vestlandsk fruentimmer fantes ikke inne på Lilleby i de dager og mens mora sydde så satt guttungen hennes, Egil, midt i hestgata å spiste hestmøkk med ei spiseskje, som gampen hans Ivar nede i Jystadgården hadde lagt igjen etter seg.
Egil var en guttonge som alltid var fin i klærne - vokste opp til å bli en gla mann, som levde til han ble 87 år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar