Under krigen var matmangelen stor og rasjoneringskortene mange.
Etter Terjes mening ble den store magasinkomfyren ute på kjøkkenet av merket AGA, det viktigste inventaret i hele leiligheten, for når mor Helga trengte å ta seg en handlerunde, hentet han straks frem steikepanna og sukkerposen, satte magasinplaten på seks og fikk satt i gang produksjonen av sirupsknekk.
Dette var jo også før brødristeren ble til ett av de vanligste hjelpemiddelene i husholdningen, slik at brødskivene ble lagt rett ned på komfyrplata for å bli "brent" og likedan så ble potetkakene til noen lettstekte vidundre før kveldsmaten kom på kjøkkenbordet.
Mora var ei flink husmor, som egentlig skulle gå skolen nede i Stabek for å utdanne seg til husstellærerinne, men så traff hun fader Gunerius som hadde en svart opptrekksgrammafon og ett par His Master Voice plater – og da var det ikke lenger aktuelt med videre skolegang innen husmorfaget.
De verste dagene i Terjes oppvekst, var når moren hadde dager med storvask nede kjellerens vaskerom, for da hadde hun kvelden før laget en stor kasserolle med Bollemelk, der innholdet bestod av melkesuppe iblandet store melboller, litt sukker, rosiner og noe kanel.
Under krigen var Poteten en livsviktig matressurs, som ikke bare ble brukt til kjøttkake- og spekesildmiddagene, men i høy grad ble også det meste av maten drøyd ut med poteter. Folk som hadde tilgang til å få lånt seg en liten flekk med matjord, brukte gjerne jordflekken til å skaffe noen poteter som lagervare nede i en ellers ganske så tom matkjeller.
-Om lørdan så e det no potet å sild – sto det i sangen.
Hverdagsmaten var gjerne Sildsup, Fesksup, Trondhjæmssup, Havversup og Bættasup - om det tilfeldigvis fantes en flesk eller kjøttbætta i huset.
Og Hakkmat – som lungemosen ble kalt -. Alt for mye hakkmat.
Fiskehandler Hvidsand i Lavein fire, hadde laget til en stor og støpt fiskekom i en krok inne i butikken. Herfra tilbød han "levvandes fesk"til husmødrenes store glede, for da slapp de å ta på seg finkåpa foran en trikketur utover til Ravnkloa, der feskeran fra de små fiskeskøytene levert fersk vare og det rett fra sjøen.
Feskhandler Hvidsand var en kvikk og trivelig krabat, som også solgte varme fiskekaker rett fra den digre kasserollen oppe på komfyren - til stor glede også for ungene på skolen og de som enda bare holdt til i Laven og Gardermoens-gata.
Hvidsand hadde også hvalkjøtt i glassdisken og sild – mengder av sild hvis det var rette tida for det. Og spekesild - som var helårsvare, ble en rett på de fleste middagsbordene – der gubbben i huset ville ha hele silda på tallerkenen, bare hauet og spolen var avkappet – rikelig med poedes, rå løk, rødbeter og mye Ideal eller Korni Flatbrød til spekesilda. Og melksup iblandet rosiner, Sagosuppe eller rød saftsuppe til åpning og med kaldest mulig springvann som drikke.
Den stekte silda med løk, var den maten som ble mest merkbar, allerede når kaillan var nederst i trappoppgangene etter at arbeidsdagene var slutt.
Ellers var det svært vanlig at husmora serverte plukkfisk dagen etter - av det som var igjen etter helfisk måltidet.
Gleden kunne bli ekstra stor når gubben ved hjemkomsten i halvfemtiden fikk servert Saltfiskball med fleskebiter og med Sagopudding med rød saus til dessert.
Under krigen gikk det på kaffeerstatning fra hu Serine Tiller – det var mangel på alt og ulovlig hamstring grep om seg. Terje mintes i seinere år, da de med godsbåten Ranen fikk nedoversendt en ekstra tung ottring fra morbror Rudolf oppe på Ottersøya – der inventaret besto av spekesild øverst og nederst i tretønna, mens resten av innmaten – til stor overraskelse, viste seg å være både flesk og kjøttstykker.
Terje mintes også den gangen da mor Helga gråt utenfor kolonialforretningen, for at hun ikke klarte å skaffe margarin til matlagingen. Men som ansatte nede på såpefabrikken fikk arbeiderne i stedet glyserin – en vare som visstnok ble brukt i såpeproduksjonen.
Som pålegg på brødskiva var det litt sirup, brisling i olje, kokte gulrøtter, ei tynn skive med brunost og hjemmelaget syltetøy – viktige saker som var skaffet til veie på Lade Fabrikkers bærturer utpå høstparten.
De sjeldne gangene når hønene til gardbrukeren ute på Berg på Byneset, klarte å få ut av seg noen egg som far Gunerius klarte å få hamstret til seg, ble det stekt Painnkak oppe i fjerde i Lavein Tolv. Da hendte det til og med, at`n kompis Gido ble invitert inn i leiligheten for en liten smakebit.
Painnkak var den viktigste og skikkeligste maten for ongan, av alt som mødrene laget i Lavein og resten av Lilleby - både før, under og etter krigen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar